Tamale og Mole National Park

Bussturen til Tamale er lang, veldig lang. Derfor måtte vi stå opp veldig tidlig (4.00) for å komme oss avgårde. Sjokkerte opplevde vi at "Ghana time" for anledningen var blitt drastisk redusert og vi kjørte fra KATH snaue 20 minutter etter planlagt avreise. Rekord!

Hovedforsinkelsen skyldtes at man innså at litt musikk måtte til for reisen, så det blei en liten sprinttur for Abeiku for å hente en CD. CDen hadde 6 sanger (kanskje 7) og disse kan vi nå mer eller mindre utenatt. I tillegg hadde de et tydelig budskap, et klart forsøk på å hjernevaske den kvinnelige delen av reisefølget.
Sangtekstene inneholdt følgende fraser:
"I need an strong black man...an African man...a Ghanian man" etterfulgt av sangen med den passende tittelen "Sweet mistake" fulgt av Black Eyed Pea's med den etterhvert utrolig irriterende låta "Tonight's gonna be a good night". Budskapet er vel klart nok?
Nevnte jeg at vi var 17 vestlige jenter, (4 europeiske gutter) og kun gutter fra ghana på tur?


Det var en lang tur. Heldigvis kan jeg lese mens vi kjører, så da går tiden fortere. Veiene er relativt rette, men veldig humpete tidvis. Du får en viss i det om du finner det største "pothole" du veit om, også gjør du det 30% større og legger sånn 100 av dem etterhverandre med ujevne mellomrom. Derfor er det viktig å rullere på hvem som sitter på klappstolene i midtgangen på bussen, slik at de med minst komfort en strekning, får oppleve noe annet. (Veien fra Tamale til Mole skal forsåvidt være en av de med dårligst standard i Ghana...)

I Tamale var det tid for pause, i form av cultural center og litt sightseeing. Å gå på cultural center er litt som å gå på et marked i Tyrkia. "Free to look!", "Come here my friend!", "Student prices for you friends!". Alle selger trefigurer, smykker, trommer og andre tradisjonelle ting, så man blir fort litt sliten og lei, særlig i stekende sol med heftig luftfuktighet. Student prices er forsåvidt det samme som vanlige Obruni-priser utifra min erfaring.

De har en mye større muslimsk populasjon i Tamale, sammenlignet med Kumasi og Accra, noe som syntes i klesdrakten samt at de hadde 2 store moskeer sentralt plassert. Ellers skiller det nordlige Ghana seg ut ved at det faktisk er syklister å se på veiene, og tradisjonelle jordhytter står for en god del av bebyggelsen. Hovedsaklig i landsbyene, men vi fant de også i Tamale sentrum mens vi obrunis oppdaget byen på egenhånd. Turen endte med en fotoseanse med barna, og jeg tror de gjerne ville beholdt Joanna (spania) og kameraet hennes hos seg.

Neste stopp var lunsj. Har jeg nevnt at det tar en evighet å få mat i Ghana? Nå skyldes dette sikkert i hovedsak at vi på disse turene er over 20 stykker og det selvfølgelig tar litt mer tid, men jeg syns likevel 2-3 timer er litt vel lenge å vente... Så hot tips: bestill mat når du ikke er sulten, da får du den akkurat til rett tid :) Eller gå for street food, kjapt og billig!

Så begynte kjøreturen på den tidligere nevnte dårlige veien, det blei etterhvert mørkt, noe som gjorde det enda vanskeligere å finne overnattingsplassen. Den blei lokalisert til slutt, etter litt utspørring, peking og en mann som tilslutt ledet oss til rett plass. Vi var strålende fornøyd med eget bad tilhørende hvert rom. Hvilken luksus! Det var til og med vann i den!!! Slitne og trøtt bestemte jeg meg for at jeg heller ville legge meg enn å bli med på jakten på et mulig vannhull... Jeg hadde jo vært på nattevakt onsdag og kombinert med opp 4.00 denne dagen og frokost i morgen rundt kl. 6.00, så var senga mye mer fristende enn vannhull.

Morgenen kom og vi fikk eggsandwich til frokost (surprise! Frokost = eggsandwich her, om man ikke går for coco). Også var det videre bortover den humpete veien, vi hadde elefanter vi skulle se. Vi kom fram akkurat i tide til infopraten og så var det avgårde til fots for å prøve og finne elefantene i Mole National Park. De har også vortesvin, bavianer, apekatter og et par arter jeg bare velger å putte i kategorien antilope. Det var utrolig deilig å kunne spasere rundt for en gangs skyld, man sitter veldig mye på stumpen på disse helgeturene. Vi nøt gåturen, og det tok ikke lange tiden før både bavianer og vortesvin var beskuet og fotografert. Elefantene spilte (heldigvis!) ikke kostbare og vi fant de første ganske fort, og flere blei det. Det blei sikkert tatt tusen elefantbilder og vi var særs fornøyd da vi returnerte til basen.

Etter å ha konkludert med at området rundt Mole var særdeles dødt per utelivstandard, blei det besluttet at kvelden skulle tilbringes i Tamale. Og siden broren til en som var med på turen hadde et gjestehus var jo ikke slik omrokkering noe problem. Uteliv blei det. Vi fikk til og med testet en nattklubb der flertallet var bebenis. Dessuten fikk plassen bodegaen på Samfundet til å virke som et luftfylt, temperert sted. Vi var søkk våte da vi kom ut igjen etter et par timer på dansegulvet, og ingen hadde sølt vann. Neida, dette var egen (og mest sannsynligvis andres) svette, godt hjulpet av luftfuktighet.
Chrystal (Frankrike) og jeg opplevde at buksene ikke var helt tørre til neste morgen.
Utrolig artig kveld!

Etter tidenes mest effektive frokost servering, hos et vertskap som tok oss i mot etter at catererKATH. Jeg hadde nå fått den tvilsomme gleden av å få et klappsete i midtgangen, ettersom jeg ikke hadde sittet der før. Det gikk faktisk ganske fint, jeg fikk både lest og sovet. Thomas (Finland) var også så heldig å motta en massasje de siste 40 minuttene av turen, da jeg ikke hadde noe annet å finne på. Sånn sett kan klappseter ha sine fordeler.

Vel tilbake avsluttet vi kvelden med te på rommet til Alastair (nasjonalitet er vel overflødig å nevne her?).