Vi var på tur da tekstmeldingen tikket inn på Esters mobil:
Bombs gone of in Oslo...
Vi var sjokkerte. Det blei ringt og tekstet hjem, for å få bekreftelse på at alt var bra med kjente og kjære, og for å få vite mer.
Sjokk to kom etter at Mira hadde snakket med sin far, det var skyting på Utøya. Hva skjer?
Tekstmeldingene sørget for stadige oppdateringer, takk til alle de som tekstet oss.
Turen får jeg beskrive seinere, nå skal nettaviser leses...
mandag 25. juli 2011
torsdag 21. juli 2011
Sykehusnerding del 3
Nattevakt.
Det måtte skje. Fristelsen blei for stor, og i går da mitt team hadde vakt blei jeg med igjen på kvelden. Hvem trenger vel å drikke seg god full på internasjonal mat og drikke fest, når man kan tilbringe natten på Obs&Gyn?
(Kremt. Host! Nerd sa du? Hark, hark, jeg, nei?).
Håpet var å få tatt i mot et barn eller to, men dessverre utkonkurrerte mulighetene meg. Barna var raskere ut enn jeg var til å få på meg hansker. Sånn kan det gå.
Det blei ikke mye soving, selv om jordmødrene sa at dette var en usedvanlig rolig natt og at de vanligvis ikke hadde tid til å slappe av slik som de gjorde da jeg og Esther var der.
Nyankomne fødende, fødsler og keisersnitt skjedde jamt utover natten, jeg tror jeg kun sov en 30 minutter i strekk på et tidspunkt.
Vi fikk inn et tilfelle hvor barnet hadde kommet med rompa først og hodet fortsatt var inne i mor, uten at sykehuset hun kom fra hadde kunne gjøre noe særlig med det. Mor hadde også et ekstremt tilfelle av hepatosplenomegali (forstørret milt og lever). Mener milten blei målt til 28 cm. Legene var litt frustrert over at det hadde tatt det første sykehuset så lang tid å sende henne til oss: "You could have flown London-Accra in those hours".
I gjennomsnitt regner de med at de har ca. 20 fødsler dagen her, eller ca. 1000 i måneden. Litt annerledes enn Ahus som satte ny rekord med litt over 900 barnefødsler i mai og juni. KATH hadde 785 vaginale fødsler i juni alene...
Det måtte skje. Fristelsen blei for stor, og i går da mitt team hadde vakt blei jeg med igjen på kvelden. Hvem trenger vel å drikke seg god full på internasjonal mat og drikke fest, når man kan tilbringe natten på Obs&Gyn?
(Kremt. Host! Nerd sa du? Hark, hark, jeg, nei?).
Håpet var å få tatt i mot et barn eller to, men dessverre utkonkurrerte mulighetene meg. Barna var raskere ut enn jeg var til å få på meg hansker. Sånn kan det gå.
Det blei ikke mye soving, selv om jordmødrene sa at dette var en usedvanlig rolig natt og at de vanligvis ikke hadde tid til å slappe av slik som de gjorde da jeg og Esther var der.
Nyankomne fødende, fødsler og keisersnitt skjedde jamt utover natten, jeg tror jeg kun sov en 30 minutter i strekk på et tidspunkt.
Vi fikk inn et tilfelle hvor barnet hadde kommet med rompa først og hodet fortsatt var inne i mor, uten at sykehuset hun kom fra hadde kunne gjøre noe særlig med det. Mor hadde også et ekstremt tilfelle av hepatosplenomegali (forstørret milt og lever). Mener milten blei målt til 28 cm. Legene var litt frustrert over at det hadde tatt det første sykehuset så lang tid å sende henne til oss: "You could have flown London-Accra in those hours".
I gjennomsnitt regner de med at de har ca. 20 fødsler dagen her, eller ca. 1000 i måneden. Litt annerledes enn Ahus som satte ny rekord med litt over 900 barnefødsler i mai og juni. KATH hadde 785 vaginale fødsler i juni alene...
"Husdyr"
På vei hjem fra bursdagsfeiring skriker plutselig Christine. En av de utrolig svære rottene som deler hostell området med oss og studentene hadde løpt rett bort til foten hennes. "Jeg bare sparket den som en fotball!" lo/ropte Christine til oss som gikk litt foran på norsk, før hun klarte å si noe som helst på engelsk til resten. En litt festlig opplevelse.
Selv har jeg bare hatt gleden av å se rompa til den digre rotta, men det er også nok til å overbevise meg om at i en sloss kamp med katten som vandrer på området ville rotta vunnet. Og den ville vunnet lett! Katten er en heller skrall skapning og har mer en nok med å drepe gekkoer.
Av andre dyr som frekventerer studenthostellet kan det nevnes ymse høns (hanen er veldig glad i å vekke oss sånn halv fem-fem), sauer/geiter, og en og annen hund.
Selv har jeg bare hatt gleden av å se rompa til den digre rotta, men det er også nok til å overbevise meg om at i en sloss kamp med katten som vandrer på området ville rotta vunnet. Og den ville vunnet lett! Katten er en heller skrall skapning og har mer en nok med å drepe gekkoer.
Av andre dyr som frekventerer studenthostellet kan det nevnes ymse høns (hanen er veldig glad i å vekke oss sånn halv fem-fem), sauer/geiter, og en og annen hund.
tirsdag 19. juli 2011
Bursdagsfeiring!
Hurra for meg som fyller mitt år!
I går var det bursdag og etter litt tenking konkluderte vi med at øl var tingen. Så etter en dag på sykehuset, litt heftig shopping på Kumasi marked (lommebøkene våre sa AU!) og et litt kaotisk møte om onsdagensfest, fikset vi oss litt mat hos de faste selgerne her ved hostellene før vi gikk til Jazz club for å ta en øl.
Vi var en stor gjeng av utvekslingstudenter, forskere og lokale og det blei en veldig trivelig kveld. Jeg fikk ølen min påspandert og bursdagssang blei sunget. Bursdagsbarnet gikk fornøyd hjem den kvelden:)
I går var det bursdag og etter litt tenking konkluderte vi med at øl var tingen. Så etter en dag på sykehuset, litt heftig shopping på Kumasi marked (lommebøkene våre sa AU!) og et litt kaotisk møte om onsdagensfest, fikset vi oss litt mat hos de faste selgerne her ved hostellene før vi gikk til Jazz club for å ta en øl.
Vi var en stor gjeng av utvekslingstudenter, forskere og lokale og det blei en veldig trivelig kveld. Jeg fikk ølen min påspandert og bursdagssang blei sunget. Bursdagsbarnet gikk fornøyd hjem den kvelden:)
Helgetur til Cape Coast
I helga var det tid for tur igjen.
Denne gangen bare 40 minutter forsinket fra planlagt avreise, man får jo ikke reist uten bussen...
Turen til tilbrakte Joanna (Spania) og jeg på et heller skranglete baksete, ryggen forsvant bakover i hver dump eller ved feil vektfordeling. Dermed var det stor glede, da vi etter 4-5 timer og ymse stopp på bensinstasjoner for på fyll av bensin, kjeks og tømming av blærer, endelig kom ut av bussen ved Cape Coast Castle.
Med sin idylliske plassering blir kontrasten stor idet man går inn i kondenscella, der de lot slaver som var litt for glad i frihet dø en langsom og smertefull død. Gjerne flere sammen, og ingen lik blei hentet ut før alle var døde. Tenk deg at du er i et veldig solfylt land, du lager et rom uten ventilasjon og har 3 dører for å sikre dette. Så lukker du folk du ikke liker inn i det, uten mat og vann... Grusomme greier, vi var ganske fornøyde da vi slapp ut igjen etter 5-10 minutter der inne. Etter litt mer turing rundt, og fått beskrevet hvor mye av gulvet som var dekket av ekskrementer og annet mens 300 slaver delte samme celle, var det veldig godt å komme ut igjen. Ellers hadde slottet/fortet det alle fort har å by på, flere kanoner, havutsikt, mur, slavinnebakvei opp til guvernøren og slikt.
Vegg i vegg med Cape Coast Castle lå den en herlig resturant hvor en dansegruppe holdt show. Her snakker vi tromming og dansing i flere timer i strekk. Utrolig fascinerende å se på, både for turister og lokale. Etterhvert ville barna som så på gjerne ha litt oppmerksomhet fra oss "obronis", dermed blei det ekstranummer i form av leken spontandans. Gleden var stor da de fikk se filmen av seg selv etterpå.
Mette og fornøyde blei vi busset til studenthostelet til Cape Coast University, der vi skulle bo helgen ut. Vi fikk beskjed om at det skulle være fest kl.21.
I ghanesisk tradisjon spilte vi kort kl.22, da det fortsatt ikke var noen antydning til fest. Vi begynner å bli godt drevne i president her, og har fått en konsensus på reglene:
Neste dag var satte vi nesa mot Kakum National Park og "Canopy Walkway". Vi merket fort at det var regnskog vi snart skulle begi oss opp i tretoppene til. Fuktigheten kjentes godt i det turen startet, og entusiastiske europeere ledet vei i sin glede i å få bevege kroppen litt skikkelig igjen. Svette og gode etter en liten gangtur i det som føltes som badstue kom vi fram til trappene opp til "Canopy Walkway". Tretoppene neste! Wohoo!
(Har jeg fortalt deg at jeg har høydeskrekk? Jeg løy! Jeg har ikke høydeskrekk i det hele tatt. Borte borte).
Utsikten var helt fantastisk! Den klarte til og med å distrahere Chrystel (Frankrike) som faktisk har høydeskrekk, dermed ble gåturen langs hengebruene en fantastisk opplevelse. Vi holdt godt på kameraene. det var langt ned, og tett regnskog vi gikk over. Et mistet kamera ville mest sannsynlig forbli fortapt for alltid.
Anbefaler turen om du skulle være i nærheten av Cape Coast.
Sommerutveksling og charterferie er egentlig ganske likt, man drar til et sted sammen med mange andre europeere, tilbringer dagene sine med disse og noen få lokale og prøver å få mest mulig ut av de arrangerte turene, den eneste mangelen jeg har funnet er at ingen av våre turguider snakker svensk. Foreløpig.
Beach Resort, strand og lunsj blei avslutningen på lørdagens sightseeing. Deilig med sløving i sola, begynner å gå tom for bøker, til glede for de andre som gjerne låner. Taktisk å ha engelske pocketbøker:)
Kvelden kom, og Kumasi skulle vinne natten tilbake. Først en øl på stranda, før det blei nattklubb og dansing inn i de tidlige nattetimer. Trodde leggene mine skulle gi etter på et tidspunkt, og pauser fra dansegulvet og dansepartnere var stortsett uaktuelt. Det blei et par stikkturer til toalettet for å hvile på slutten. Christine og jeg møttes og fikk hatt en liten norsk flukt fra engelsk og dans, før vi nok en gang våget oss inn og blei fanget på dansegulvet.
Det var godt å legge seg noen små timer før neste stopp.
Neste stopp på sightseeingturen var fortet i Elmina. Fortet er den eldste europeiske bygningen sør for Sahara og blei bygget av portugiserne i 1482. Det startet som handelssenter for varer som gull, elfenben og krydder, men blei slavehandelssenter, da slaver blei den største handelsvaren. Anbefaler egen lesing om slavehistorien. For mye å dele her.
Vi forhandlet oss til et par ekstra timer på beach resort før vi blide, solbrente og fornøyde satte oss i bussen for å kjøre tilbake til Kumasi og sykehuspraksis.
Denne gangen bare 40 minutter forsinket fra planlagt avreise, man får jo ikke reist uten bussen...
Turen til tilbrakte Joanna (Spania) og jeg på et heller skranglete baksete, ryggen forsvant bakover i hver dump eller ved feil vektfordeling. Dermed var det stor glede, da vi etter 4-5 timer og ymse stopp på bensinstasjoner for på fyll av bensin, kjeks og tømming av blærer, endelig kom ut av bussen ved Cape Coast Castle.
Med sin idylliske plassering blir kontrasten stor idet man går inn i kondenscella, der de lot slaver som var litt for glad i frihet dø en langsom og smertefull død. Gjerne flere sammen, og ingen lik blei hentet ut før alle var døde. Tenk deg at du er i et veldig solfylt land, du lager et rom uten ventilasjon og har 3 dører for å sikre dette. Så lukker du folk du ikke liker inn i det, uten mat og vann... Grusomme greier, vi var ganske fornøyde da vi slapp ut igjen etter 5-10 minutter der inne. Etter litt mer turing rundt, og fått beskrevet hvor mye av gulvet som var dekket av ekskrementer og annet mens 300 slaver delte samme celle, var det veldig godt å komme ut igjen. Ellers hadde slottet/fortet det alle fort har å by på, flere kanoner, havutsikt, mur, slavinnebakvei opp til guvernøren og slikt.
Vegg i vegg med Cape Coast Castle lå den en herlig resturant hvor en dansegruppe holdt show. Her snakker vi tromming og dansing i flere timer i strekk. Utrolig fascinerende å se på, både for turister og lokale. Etterhvert ville barna som så på gjerne ha litt oppmerksomhet fra oss "obronis", dermed blei det ekstranummer i form av leken spontandans. Gleden var stor da de fikk se filmen av seg selv etterpå.
Mette og fornøyde blei vi busset til studenthostelet til Cape Coast University, der vi skulle bo helgen ut. Vi fikk beskjed om at det skulle være fest kl.21.
I ghanesisk tradisjon spilte vi kort kl.22, da det fortsatt ikke var noen antydning til fest. Vi begynner å bli godt drevne i president her, og har fått en konsensus på reglene:
- Kortet du legger må være høyere en det som ligger der.
- 2 er det høyeste kortet (ingen magiske 3ere)
- Ingen jokere.
- single følger single, par følger par osv.
Neste dag var satte vi nesa mot Kakum National Park og "Canopy Walkway". Vi merket fort at det var regnskog vi snart skulle begi oss opp i tretoppene til. Fuktigheten kjentes godt i det turen startet, og entusiastiske europeere ledet vei i sin glede i å få bevege kroppen litt skikkelig igjen. Svette og gode etter en liten gangtur i det som føltes som badstue kom vi fram til trappene opp til "Canopy Walkway". Tretoppene neste! Wohoo!
(Har jeg fortalt deg at jeg har høydeskrekk? Jeg løy! Jeg har ikke høydeskrekk i det hele tatt. Borte borte).
Utsikten var helt fantastisk! Den klarte til og med å distrahere Chrystel (Frankrike) som faktisk har høydeskrekk, dermed ble gåturen langs hengebruene en fantastisk opplevelse. Vi holdt godt på kameraene. det var langt ned, og tett regnskog vi gikk over. Et mistet kamera ville mest sannsynlig forbli fortapt for alltid.
Anbefaler turen om du skulle være i nærheten av Cape Coast.
Sommerutveksling og charterferie er egentlig ganske likt, man drar til et sted sammen med mange andre europeere, tilbringer dagene sine med disse og noen få lokale og prøver å få mest mulig ut av de arrangerte turene, den eneste mangelen jeg har funnet er at ingen av våre turguider snakker svensk. Foreløpig.
Beach Resort, strand og lunsj blei avslutningen på lørdagens sightseeing. Deilig med sløving i sola, begynner å gå tom for bøker, til glede for de andre som gjerne låner. Taktisk å ha engelske pocketbøker:)
Kvelden kom, og Kumasi skulle vinne natten tilbake. Først en øl på stranda, før det blei nattklubb og dansing inn i de tidlige nattetimer. Trodde leggene mine skulle gi etter på et tidspunkt, og pauser fra dansegulvet og dansepartnere var stortsett uaktuelt. Det blei et par stikkturer til toalettet for å hvile på slutten. Christine og jeg møttes og fikk hatt en liten norsk flukt fra engelsk og dans, før vi nok en gang våget oss inn og blei fanget på dansegulvet.
Det var godt å legge seg noen små timer før neste stopp.
Neste stopp på sightseeingturen var fortet i Elmina. Fortet er den eldste europeiske bygningen sør for Sahara og blei bygget av portugiserne i 1482. Det startet som handelssenter for varer som gull, elfenben og krydder, men blei slavehandelssenter, da slaver blei den største handelsvaren. Anbefaler egen lesing om slavehistorien. For mye å dele her.
Vi forhandlet oss til et par ekstra timer på beach resort før vi blide, solbrente og fornøyde satte oss i bussen for å kjøre tilbake til Kumasi og sykehuspraksis.
torsdag 14. juli 2011
Sykehusnerding del 2
I dag trodde jeg at det skulle bli en kort dag.
Jeg trodde at jeg kanskje ville få kjenne på et par gravide mager og lytte til et par fosterlyder.
Jeg tok feil.
Jeg var ferdig på sykehuset kl.16:00. Jeg aner ikke hvor mange pasienter jeg har undersøkt, men vil tippe et sted mellom 10 og 15, som tilsvarer ca. 1/3 av alle pasientene som kom til undersøkelsesrommet til Dr.Achampong og meg. Jeg har kjent på mager, målt dem, funnet fosterets hjertelyd, funnet leie eller tatt ultralyd for å finne det.
Jeg har skrevet ut resepter, vurdert post-operativ status og lagt inn for blodoverføring.
Det har vært travelt. Jeg kan ikke twi, få pasienter snakker mye engelsk. Noen snakker ikke engelsk i det hele tatt.
Om jeg sier "Ete sen?"(hvordan går det?) skjønner jeg ikke svare med mindre de har det bra. ("eyee").
Det var gøy, frustrerende, spennende og lærerikt.
Nå føler jeg at jeg har fortjent turen til Cape Coast i helga.
Jeg trodde at jeg kanskje ville få kjenne på et par gravide mager og lytte til et par fosterlyder.
Jeg tok feil.
Jeg var ferdig på sykehuset kl.16:00. Jeg aner ikke hvor mange pasienter jeg har undersøkt, men vil tippe et sted mellom 10 og 15, som tilsvarer ca. 1/3 av alle pasientene som kom til undersøkelsesrommet til Dr.Achampong og meg. Jeg har kjent på mager, målt dem, funnet fosterets hjertelyd, funnet leie eller tatt ultralyd for å finne det.
Jeg har skrevet ut resepter, vurdert post-operativ status og lagt inn for blodoverføring.
Det har vært travelt. Jeg kan ikke twi, få pasienter snakker mye engelsk. Noen snakker ikke engelsk i det hele tatt.
Om jeg sier "Ete sen?"(hvordan går det?) skjønner jeg ikke svare med mindre de har det bra. ("eyee").
Det var gøy, frustrerende, spennende og lærerikt.
Nå føler jeg at jeg har fortjent turen til Cape Coast i helga.
Salsakurs!
Det hadde ikke slått meg i det hele tatt at jeg skulle dra helt til Ghana for å få et salsakurs, men når man likevel er her, hvorfor ikke benytte sjansen?
Det danses visstnok ekstremt mye salsa her i Kumasi, om du vil kan du danse onsdag, torsdag, lørdag og søndag, samt kanskje en dag til eller to. Det merkes om man møter opp på et av salsastedene, her sitter trinnene og movsa godt inne.
Joanna og Meri, fra Spania, og jeg bestemte oss for å bli med Eve (USA) for å danse. Eve har en god del mer erfaring enn de øvrige, noe som lett kunne spottes på dansegulvet. Heldigvis var det instruktører blant dem, og vi fikk en grundig innføring i grunntrinn. Moro moro.
Litt mer avansert blei det i det vi skulle være med på all linjedansinga og prøve oss med partnere. Joanna hadde et visst talent, Meri og meg sleit en smule mer. Etter litt nøye instruering slapp instruktøren taket i meg, og det betyr vel at jeg i hvertfall kan danse den ene linjedansen på egenhånd.
Telling, trinn og partner blei litt mye for meg til tider, men det var gøy og en klar forbedring i løpet av kvelden. Frister til gjentakelse. Her har de også et artig fenomen, om man sammenlikner med dansekurs i Norge. Det var nemlig et klart overtall av gutter... Nok en grunn til å gjenta?
Det danses visstnok ekstremt mye salsa her i Kumasi, om du vil kan du danse onsdag, torsdag, lørdag og søndag, samt kanskje en dag til eller to. Det merkes om man møter opp på et av salsastedene, her sitter trinnene og movsa godt inne.
Joanna og Meri, fra Spania, og jeg bestemte oss for å bli med Eve (USA) for å danse. Eve har en god del mer erfaring enn de øvrige, noe som lett kunne spottes på dansegulvet. Heldigvis var det instruktører blant dem, og vi fikk en grundig innføring i grunntrinn. Moro moro.
Litt mer avansert blei det i det vi skulle være med på all linjedansinga og prøve oss med partnere. Joanna hadde et visst talent, Meri og meg sleit en smule mer. Etter litt nøye instruering slapp instruktøren taket i meg, og det betyr vel at jeg i hvertfall kan danse den ene linjedansen på egenhånd.
Telling, trinn og partner blei litt mye for meg til tider, men det var gøy og en klar forbedring i løpet av kvelden. Frister til gjentakelse. Her har de også et artig fenomen, om man sammenlikner med dansekurs i Norge. Det var nemlig et klart overtall av gutter... Nok en grunn til å gjenta?
Sykehusnerding del 1
Etter litt bli kjent tid på de ulike avdelingene, begynner jeg å komme inn i rutinene. Jeg følger Team D på sin rotasjon innenfor obs/gyn. Den er nevnt tidligere. Det som er teit er at min "duty day" er fredager, da vi ofte drar på tur fredag morgen...
Onsdag var family planning day for andre gang, og denne siden jeg sist hadde fått oppfrisket min kunnskap om prevensjon, bestemte jeg meg for å se hvordan de utfører en bilateral tubeligering (BTL, sterilisering). Det er egentlig ganske snedig. Her har man nemlig ikke laparoskopi, såvidt vi har opplevd, så de har sine egne mindre invasive metoder.
Alt gjøres i lokalanestesi. Jeg skulle gjerne gitt dama litt smertestillende å slappe av på, men det var visst ikke tingen. Det hele starter med at man gjør et 3 cm stort snitt i huden, ikke store greiene å finne uterus og tuber i etter å ha dissekert seg ned gjennom de ulike abdominal lagene.
Det må nevnes at operasjonssykepleierne vi møter i Norge antagelig hadde fått fnatt om de så hvor mange og hvor nære man står det sterile felte her på KATH. Forskjellen forklarer hvorfor jeg i det hele tatt fikk med meg noe av det som skjedde, da alt er smått.
Etter at de har dissikert seg fram og ned til bekkenhulen, så begynner knotinga. Nå må man justere uterus slik at man kan finne tubene. Om ting går greit og de er lette å se og fange, fisker man de opp, bretter den som man bretter en hageslange for å stoppe vannføringen, snører av med sutureringstråd og klipper av bøyen. Deretter slippes den ned igjen. Prosedyren repeteres på den andre. Ganske snedig, resultatet er sterilisering (effektiv fra ca. 7 dager etter inngrepet, man bør bruke andre prevensjonsmetoder i mellomtiden) og et 3 cm stort arr.
Onsdag var family planning day for andre gang, og denne siden jeg sist hadde fått oppfrisket min kunnskap om prevensjon, bestemte jeg meg for å se hvordan de utfører en bilateral tubeligering (BTL, sterilisering). Det er egentlig ganske snedig. Her har man nemlig ikke laparoskopi, såvidt vi har opplevd, så de har sine egne mindre invasive metoder.
Alt gjøres i lokalanestesi. Jeg skulle gjerne gitt dama litt smertestillende å slappe av på, men det var visst ikke tingen. Det hele starter med at man gjør et 3 cm stort snitt i huden, ikke store greiene å finne uterus og tuber i etter å ha dissekert seg ned gjennom de ulike abdominal lagene.
Det må nevnes at operasjonssykepleierne vi møter i Norge antagelig hadde fått fnatt om de så hvor mange og hvor nære man står det sterile felte her på KATH. Forskjellen forklarer hvorfor jeg i det hele tatt fikk med meg noe av det som skjedde, da alt er smått.
Etter at de har dissikert seg fram og ned til bekkenhulen, så begynner knotinga. Nå må man justere uterus slik at man kan finne tubene. Om ting går greit og de er lette å se og fange, fisker man de opp, bretter den som man bretter en hageslange for å stoppe vannføringen, snører av med sutureringstråd og klipper av bøyen. Deretter slippes den ned igjen. Prosedyren repeteres på den andre. Ganske snedig, resultatet er sterilisering (effektiv fra ca. 7 dager etter inngrepet, man bør bruke andre prevensjonsmetoder i mellomtiden) og et 3 cm stort arr.
Hvordan terge misjonærer (eller min første tur i en ghanesisk kirke)
Jeg glemte jo helt å nevne at vi dro i kirka på søndag! Halloien, liksom... Men det skyldes vel kanskje at vi helst vil fortrenge opplevelsen, eller i hvertfall deler av den.
Starten var jo tilsynelatende ufarlige greier, få mennesker og dermed en overrepresentering av "obrunis". Vi fulgte instruksjonene sånn nogenlunde, mens vi så på alle folkene som ba høyt rundt oss. De står der med lukkede øyne, og hendene i alle tenkelige posisjoner og mumler, eller ber høyt. På twi, så vi vet ikke nøyaktig hva de ulike ba om og for, men det er kanskje like greit.
Deretter var det tid for sang. Her snakker vi beste ungdomsgudstjeneste-stil, med band og tekst på storskjerm. Dette var jo grunnen til at vi hadde lyst til å dra i utgangspunktet. Musikken tok bare mere og mere plass, også danser folk samtidig. Tror aldri jeg har sett linedance i en kirke før.
Hele sangsegmentet, som seg hør og bør foregikk i et øredøvende volum, varte i 45 minutter.
Så kom prekenen...
...som varte...
og....
...varte.....
....re-birth....
fortapelse...
snork...
I godt over en og en halv time holdt han på, med særdeles lite innhold. Sarah (Frankrike) og jeg var de som bekreftet at "joda, vi hadde nok duppet litt av". Jeg har nå en bedre forståelse av hvordan man kan hjernevaske noen...
Vi trodde vi skulle slippe unna da alt var over, men nei...
Forsøket tiltross, utbryter gruppen blei hentet tilbake for å snakke med Lady Pastor Mary. Hun bablet i vei om hvordan hun hadde bedd og hjulpet fattige og hvordan dette hadde hjulpet henne etter at hun havnet i en trafikkulykke. På dette tidspunktet var jeg relativt uoppmerksom og blei dratt inn i sirkelen og fikk streng beskjed om å følge med og at dette var ikke til å spøke med. Hun hadde ligget i koma i 4 mnd og bla bla bla, små usannsynlig historie. Moralen var at Gud reddet dagen og at vi burde gi penger sånn at han kunne redde dagen. For vi kunne jo helt klart havne i en trafikkulykke vi også, og da burde vi ha gud på vår side. Så det var bare å betale, for man vil jo ikke råtne og dø aleine...Og særlig jeg burde bare tenke meg om.
Så jeg har lært:
Starten var jo tilsynelatende ufarlige greier, få mennesker og dermed en overrepresentering av "obrunis". Vi fulgte instruksjonene sånn nogenlunde, mens vi så på alle folkene som ba høyt rundt oss. De står der med lukkede øyne, og hendene i alle tenkelige posisjoner og mumler, eller ber høyt. På twi, så vi vet ikke nøyaktig hva de ulike ba om og for, men det er kanskje like greit.
Deretter var det tid for sang. Her snakker vi beste ungdomsgudstjeneste-stil, med band og tekst på storskjerm. Dette var jo grunnen til at vi hadde lyst til å dra i utgangspunktet. Musikken tok bare mere og mere plass, også danser folk samtidig. Tror aldri jeg har sett linedance i en kirke før.
Hele sangsegmentet, som seg hør og bør foregikk i et øredøvende volum, varte i 45 minutter.
Så kom prekenen...
...som varte...
og....
...varte.....
....re-birth....
fortapelse...
snork...
I godt over en og en halv time holdt han på, med særdeles lite innhold. Sarah (Frankrike) og jeg var de som bekreftet at "joda, vi hadde nok duppet litt av". Jeg har nå en bedre forståelse av hvordan man kan hjernevaske noen...
Vi trodde vi skulle slippe unna da alt var over, men nei...
Forsøket tiltross, utbryter gruppen blei hentet tilbake for å snakke med Lady Pastor Mary. Hun bablet i vei om hvordan hun hadde bedd og hjulpet fattige og hvordan dette hadde hjulpet henne etter at hun havnet i en trafikkulykke. På dette tidspunktet var jeg relativt uoppmerksom og blei dratt inn i sirkelen og fikk streng beskjed om å følge med og at dette var ikke til å spøke med. Hun hadde ligget i koma i 4 mnd og bla bla bla, små usannsynlig historie. Moralen var at Gud reddet dagen og at vi burde gi penger sånn at han kunne redde dagen. For vi kunne jo helt klart havne i en trafikkulykke vi også, og da burde vi ha gud på vår side. Så det var bare å betale, for man vil jo ikke råtne og dø aleine...Og særlig jeg burde bare tenke meg om.
Så jeg har lært:
- Unngå misjonærer (særlig forulykkede sør-amerikanere i Afrika)
- Ikke vær uoppmerksom i nærheten av misjonærer, da har du tapt.
Nedprioritering av internett og sykehusnerding
Hei og hopp de som følger meg!
Det har vært litt hektisk i det siste og basseng har blitt prioritert foran internett, med sykehusnerding som en god nummer 2. Det er flere innlegg som venter på å bli skrevet, så stay tuned!
Når det kommer til bilder så får tiden vise hva som skjer...
X,
Mari
Det har vært litt hektisk i det siste og basseng har blitt prioritert foran internett, med sykehusnerding som en god nummer 2. Det er flere innlegg som venter på å bli skrevet, så stay tuned!
Når det kommer til bilder så får tiden vise hva som skjer...
X,
Mari
mandag 11. juli 2011
Første helga, apekatter på tur
Fødeavdelingen her er noe ganske annet enn det vi ser tilvanlig i Norge. Her er det ingen enkeltrom, men en sal med 8-10 kvinner som ligger med veer, i det de nærmer seg selve fødselen må de gå bort til den delen av rommet som er beregnet for det formålet. Det er skjermer, men de brukes lite, så alle ser alt. Ingen sjenanse her i gården...
Det finnes en litt fancyere fødeavdeling (som er litt dyrere), der får du i det minste en skjerm rundt sengen din.
Videre går turen opp til barselavdelingen, men kun for de mødrene som opplever komplikasjoner etter fødselen, resten blir sendt hjem etter 6 timer. På barselavdelingen finner du kvinner og barn i tilsammen ca. 30 senger, medregnet madrassene på gulvet. Om mor skal noe sted, er det ikke uvanlig at en baby ligger aleine igjen på madrassen en liten stund.
Etter dager med mange inntrykk fra sykehuset var det godt med helg. Tid for velkomstfest, fossefall og apekatter. Festen må vel kalles en suksess, med gratis øl, dansing og ekstreme mengde svette (det føltes hvertfall ut som ekstreme mengder). Vi "europeere" som vi utvekslingsstudenter tidvis blir benevnt som på sykehuset for å skille oss fra amerikanske studenter som forsker her i sommer, har blitt godt kjent med de andre obruniene, som stortsett er forskende amerikanske medisinstudenter, britiske studenter på utplassering, samt en tysk medisinstudent som jobber med sin dr.med tittel. I tillegg er de ghanesiske studententene veldig inkluderende og imøtekommende, så det blir mye moro framover:)
Guttene her er de som er mest på, jentene virker tidvis litt mer tilbaketrukne, helt til du møter dem på sykehuset, da er de like pratsomme som gutta.
Lørdagen etter festen satt en gjeng med obrunis og ventet på avreise til Kintampo waterfalls. Avreise tidspunktet 10:00 passererte og bøker blei lest, før lunsjen de hadde bestilt endelig dukket opp 11:30 (den skulle vært der 8:00) og vi kunne dra. Etter flere tilmer stablet sammen i en buss, det er nemlig helt greit å sette plaststoler inn i en minibuss dersom det er for få seter, var vi endelig framme og fikk spist lunsjen før vi gikk å så på fossen. (Egne bilder får bli ved hjemkomst tror jeg.) Etter litt turiststyle fotografering og gruppebilder var det tilbake i bussen for å finne apekattene.
Etter en strabasiøs ferd i ulendt terreng, også kalt vei, var vi endelig framme ved solnedgang. Da hadde det i baksetet blitt diskutert om hvem som lignet mest på hvilken type ape og om de kunne tjent penger på det.
Det bar inn i skogen, og vi fikk uttelling. Apekattene, Mona monkeys, ville veldig gjerne ha bananer og kom for å si hallo til oss turistene. Stas! Sarah fra Frankriket og jeg var nok like gira begge to, aper er jo favorittdyret!
Mange fra lokalkommiteen hadde heller aldri vært på disse stedene først, og jeg tror nesten de syns det var morsommere enn oss. Humøret var i hvertfall på topp, og av og til klarer vi å få med oss vitsene vi også. Det var en hyggelig, men lang busstur hjem igjen.
Søndagen bestemte vi oss for å følge medisinstudentene fra Michigan sitt råd og dra til hotell Golden Tulip for å bli medlemmer på bassenget der. Litt hverdagsluksus innimellom må jo være lov... Ah!
Det finnes en litt fancyere fødeavdeling (som er litt dyrere), der får du i det minste en skjerm rundt sengen din.
Videre går turen opp til barselavdelingen, men kun for de mødrene som opplever komplikasjoner etter fødselen, resten blir sendt hjem etter 6 timer. På barselavdelingen finner du kvinner og barn i tilsammen ca. 30 senger, medregnet madrassene på gulvet. Om mor skal noe sted, er det ikke uvanlig at en baby ligger aleine igjen på madrassen en liten stund.
Etter dager med mange inntrykk fra sykehuset var det godt med helg. Tid for velkomstfest, fossefall og apekatter. Festen må vel kalles en suksess, med gratis øl, dansing og ekstreme mengde svette (det føltes hvertfall ut som ekstreme mengder). Vi "europeere" som vi utvekslingsstudenter tidvis blir benevnt som på sykehuset for å skille oss fra amerikanske studenter som forsker her i sommer, har blitt godt kjent med de andre obruniene, som stortsett er forskende amerikanske medisinstudenter, britiske studenter på utplassering, samt en tysk medisinstudent som jobber med sin dr.med tittel. I tillegg er de ghanesiske studententene veldig inkluderende og imøtekommende, så det blir mye moro framover:)
Guttene her er de som er mest på, jentene virker tidvis litt mer tilbaketrukne, helt til du møter dem på sykehuset, da er de like pratsomme som gutta.
Lørdagen etter festen satt en gjeng med obrunis og ventet på avreise til Kintampo waterfalls. Avreise tidspunktet 10:00 passererte og bøker blei lest, før lunsjen de hadde bestilt endelig dukket opp 11:30 (den skulle vært der 8:00) og vi kunne dra. Etter flere tilmer stablet sammen i en buss, det er nemlig helt greit å sette plaststoler inn i en minibuss dersom det er for få seter, var vi endelig framme og fikk spist lunsjen før vi gikk å så på fossen. (Egne bilder får bli ved hjemkomst tror jeg.) Etter litt turiststyle fotografering og gruppebilder var det tilbake i bussen for å finne apekattene.
Etter en strabasiøs ferd i ulendt terreng, også kalt vei, var vi endelig framme ved solnedgang. Da hadde det i baksetet blitt diskutert om hvem som lignet mest på hvilken type ape og om de kunne tjent penger på det.
Det bar inn i skogen, og vi fikk uttelling. Apekattene, Mona monkeys, ville veldig gjerne ha bananer og kom for å si hallo til oss turistene. Stas! Sarah fra Frankriket og jeg var nok like gira begge to, aper er jo favorittdyret!
Mange fra lokalkommiteen hadde heller aldri vært på disse stedene først, og jeg tror nesten de syns det var morsommere enn oss. Humøret var i hvertfall på topp, og av og til klarer vi å få med oss vitsene vi også. Det var en hyggelig, men lang busstur hjem igjen.
Søndagen bestemte vi oss for å følge medisinstudentene fra Michigan sitt råd og dra til hotell Golden Tulip for å bli medlemmer på bassenget der. Litt hverdagsluksus innimellom må jo være lov... Ah!
onsdag 6. juli 2011
Komfo Anokye Teaching Hospital
Største forskjeller:
Likheter:
Dagene roteres mellom de ulike teamene av leger her, slik at min timeplan ser slik ut:
Planene for kvelden er ikke satt enda, får se hva jeg har lyst til å finne på! En gruppe dro avgårde til markedet nettopp. Jeg gikk en liten tur der med Thomas (Finland) i går så veit ikke om jeg vil gjøre det i dag. Det er så utrolig mye folk og så mange inntrykk...
- Den utrolige mengden pasienter og familie som sitter på stoler i kø rundt omkring.
- Ingen operasjonssykepleiere reagerer på at det er minst 10 studenter inne på operasjonssalen.
- 4 sykepleiere som tidvis sover sittende i hjørnet på operasjonssalen.
- Her finnes ikke privatrom. Sovesal er tingen.
- Elektronisk pasientjournal sa du? Vent, jeg skal bare finne det arket som lå i den mappa. Nei, den andre mappa...
- 27 fødsler iløpet av en 24 timersvakt er visst ikke uvanlig.
Likheter:
- Morgenmøtet er merkelig likt morgenmøtene på indremedisin i Namsos, bare med mye flere folk.
- Medisinstudenter har krysselister med signatur for oppmøte (men her har de en fin liten bok og ikke bare papirlapp...)
- Vi medisinstudenter er stortsett enige om stereotypene innenfor de ulike spesialitetene.
- Det er vanskelig å få sett alt man burde/skulle/må ha sett før eksamen her også.
- Utspørring av medisinstudenter.
- Jakten på noen som kan lære deg noe.
- Følger KG, kjempeflink og utrolig hyggelig.
- Får mer ut av visitten enn jeg noen gang har gjort.
- Annerledes enn alt hjemme.
- Mengden dødtid, av og til blir det litt lite å gjøre.
- Huske å en kjekspakke i frakkelomma så blodsukkeret ikke ødelegger helhetsinntrykket.
- Bli flinkere til å stille spørsmål og om å få gjøre ting når det ikke skjer noe.
Dagene roteres mellom de ulike teamene av leger her, slik at min timeplan ser slik ut:
- Mandag: Visittrunde
- Tirsdag: Kirurgi (elektiv)
- Onsdag: Familieplanlegging
- Torsdag: Poliklinikk
- Fredag: Vakt
Planene for kvelden er ikke satt enda, får se hva jeg har lyst til å finne på! En gruppe dro avgårde til markedet nettopp. Jeg gikk en liten tur der med Thomas (Finland) i går så veit ikke om jeg vil gjøre det i dag. Det er så utrolig mye folk og så mange inntrykk...
mandag 4. juli 2011
Obruni på tur, første uka i Ghana
Etter å ha fått visumet kontrollert, med nok en demonstrasjon av at om man reiser mye blir det vanskeligere og vanskeligere for grensevaktene å finne rett visum i passet ditt, og bagasjelappen sjekket,(det var match mellom innsjekk-kvittering og klistrelappen paa sekken), kom jeg meg trygt ut av flyplassen med hjelp fra Karolina fra Polen og Bill fra Ghana. En hel dag på reisefot tapper energien fra en, så det blei en rolig natt på hotellet.
Dagen etter møtte jeg Wolfgang, min couchsurfing vert de 2 neste nettene i Accra, og fikk lagt av bagasjen hos ham, før han tok meg med til byen. Trafikken i Accra er tett og treg, det er litt som å sitte kontinuerlig i rushtrafikken inn til Oslo, du bare svetter mer på grunn av varmen og det faktum at veldig få tro-tros har AC. Samt at blinklys faktisk blir brukt systematisk i Norge, her er det litt blinklys som blinker høyre mens bilen går til venstre, ymse handbevegelser eller ingen signaler i det hele tatt. Tro-tro er da alternativet til buss (de har busser også, men de er færre), og tilsvarer de kenyanske matatuene i en noe mindre pimpet utgave. De topper også ulykkestatistikken her i Ghana, så man bør velge langtransport med omhu.
Dr. Kwame Nkrumah Memorial Park var første sightseeing stopp, og litt velvilje fra vaktene gjorde at jeg slapp å betale for å ta bilder. Nkrumah var Ghanas første president, og regnes som pådriveren bak den afrikanske union bla. Han blei styrtet i et statskupp, akkurat bakgrunnen for dette varierer litt etter hvem du spør og Wolfgang mener at ettermælet hans blei svekket fordi USA ikke likte tankegangen hans. Den klassiske litt mer kommunistvennlig enn USA likte... samt at han etterhvert blei litt diktatorisk...så vidt jeg husker fra Bradts turistguide til Ghana.
Parken var veldig fin den, med fontene og mausoleum med graven hans (hans 3. gravsted) og graven til hans kone. Samt et museum. På vei ut demonstrerte jeg min svørt vestlige gange og gikk på trynet så kameraet smalt i asfalten og dermed var det enden på visa for det. Nå blei alle bilder hvite... Livsfarlige avløp her, dype og åpne som regel, eller ujevnt dekket til.
Videre gikk vi gjennom Accra til flere bydeler bort til Jamestown fort. Fra utsiden ikke så alt for stort, men tatt i betraktning at Danmark, Nederland og England alle var interesserte i ressursene paa gullkysten/slavekysten, er det mange av de her, og da er det viktigere at de holder enn at de er store, tydeligvis. Nedenfor fortet holder fiskerne til, men ettersom det var tirsdag var alle båtene på land. Tradisjonen sier nemlig at havguden ikke gir mat på tirsdager, eller noe i den dur...
Vi fikk se båtbyggingen , og her er det ikke vernebriller eller støvler eller noen slags beskyttelse ved bruk av motorsag. De svir bunnen, etter det jeg forsto fra Wolfgang for at den skal bli tett.
Jeg hadde også den tvilsomme gleden av å spise fufu for første gang. Smaken og konsistensen er litt som lim syns jeg, men suppa den kommer i er ganske god, og fisken her er nydelig.
Dag 3 i Accra gikk stort sett med på å anskaffe nytt kamera - gangsterstyle. Wolfgang kjente en type som kanskje hadde nummer til en som kanskje kunne skaffe et kamera... shady business. Enda mer gangster feeling når bilen som plukker oss opp i et av distriktene blaster 50cent som det skulle stått om livet. Men det blei da et helt fint Kodak digitalkamera til en grei penge, og serienr. er fortsatt synlig og jeg fikk med lader, så det må da være OK?
Fordi vi skulle lage mat hjemme hos Wolfgang dro vi til Makola market for å kjøpe litt mat. Utrolig folksomt! Det er det forsåvidt over alt her, men likevel... og alle selger enten de samme matvarene, tøystykkene eller varierende utgaver av sakalt "chinese crap". Lurer på om det er lønnsomt...
Vel hjemme, etter nok en eviglang tro-trotur, var det på tide å lage Banku. Det er en ball bestående av en blanding av cassava- og maismel, som serveres til fisk i peppersaus for eksempel. Jeg fikk prøve meg som bankumaker, med varierende hell. I mens blei pepper (type chilli, men i mini-paprika form og størrelse) kvernet sammen med tomat og løk. Resultatet var veldig godt! Banku er mye bedre en fufu.
Andre ting smakt:
-coco i to forskjellige former, en slags grøt med sukker som er vanlig som frokost her. Fyller godt i magen.
- bo froot, aner ikke hvordan jeg skal beskrive det.
Mot Kumasi
Etter en omvisning paa universitetet i Accra, slo reisekloen inn og nesa blei satt mot Kumasi.
Et par ting om bussturer, opplevd så langt:
- Du er ikke på buss før det er en som preker den første timen.
- Du er ikke på buss for å snakke med sidemannen, du skal høre på musikken eller på filmen de viser på skjerm (om du kjører en fancy buss har de film). Volumet ligger stortsett paa "nesten hørselsskade".
Andre observasjoner:
- Dog of War del 1 og 2 er ikke en spesielt god film. Action er tydeligvis noe helt annet her enn i det store Hollywood.
- Mormonerne har virkelig noe å lære av busspredikantene her nede...
Kumasi og Green Turtle Logde
Etter at jeg hadde fått William til å vise meg hvor jeg kunne kjøpe frokost, viste David meg rundt på studenthostell-området. Her bor alle medisinstudentene som studerer ved KATH (Komfo Anokye Teaching Hospital), ganske grei ordning. Rommet jeg bor i var det ei nederlender i da jeg kom, men hun dro dagen etter, så nå er jeg aleine.
Jeg tok meg en liten tur ned i de folksomme gatene og fikk kjøpt dopapir og såpe for trykket og inntrykkene blei litt for heftige.
Fant Ernest, som skulle avgårde til Green Turtle Lodge sammen med en gjeng amerikanske medisinstudenter og inviterte meg selv med på turen. Lureste tingen jeg har gjort!
Etter en lang kjøretur, hvor vi siste delen skviste oss 8 inn i en 7-seter på en særs hompete grusvei kom vi til stranda. Da var alle strabasene vel vært strevet. Det var nydelig vær hele lørdagen og vi spilte vollyball, kastet frisbee og badet. Kvelden gikk med til god mat og drikkeleker. Knalltur!
Dagen etter møtte jeg Wolfgang, min couchsurfing vert de 2 neste nettene i Accra, og fikk lagt av bagasjen hos ham, før han tok meg med til byen. Trafikken i Accra er tett og treg, det er litt som å sitte kontinuerlig i rushtrafikken inn til Oslo, du bare svetter mer på grunn av varmen og det faktum at veldig få tro-tros har AC. Samt at blinklys faktisk blir brukt systematisk i Norge, her er det litt blinklys som blinker høyre mens bilen går til venstre, ymse handbevegelser eller ingen signaler i det hele tatt. Tro-tro er da alternativet til buss (de har busser også, men de er færre), og tilsvarer de kenyanske matatuene i en noe mindre pimpet utgave. De topper også ulykkestatistikken her i Ghana, så man bør velge langtransport med omhu.
Dr. Kwame Nkrumah Memorial Park var første sightseeing stopp, og litt velvilje fra vaktene gjorde at jeg slapp å betale for å ta bilder. Nkrumah var Ghanas første president, og regnes som pådriveren bak den afrikanske union bla. Han blei styrtet i et statskupp, akkurat bakgrunnen for dette varierer litt etter hvem du spør og Wolfgang mener at ettermælet hans blei svekket fordi USA ikke likte tankegangen hans. Den klassiske litt mer kommunistvennlig enn USA likte... samt at han etterhvert blei litt diktatorisk...så vidt jeg husker fra Bradts turistguide til Ghana.
Parken var veldig fin den, med fontene og mausoleum med graven hans (hans 3. gravsted) og graven til hans kone. Samt et museum. På vei ut demonstrerte jeg min svørt vestlige gange og gikk på trynet så kameraet smalt i asfalten og dermed var det enden på visa for det. Nå blei alle bilder hvite... Livsfarlige avløp her, dype og åpne som regel, eller ujevnt dekket til.
Videre gikk vi gjennom Accra til flere bydeler bort til Jamestown fort. Fra utsiden ikke så alt for stort, men tatt i betraktning at Danmark, Nederland og England alle var interesserte i ressursene paa gullkysten/slavekysten, er det mange av de her, og da er det viktigere at de holder enn at de er store, tydeligvis. Nedenfor fortet holder fiskerne til, men ettersom det var tirsdag var alle båtene på land. Tradisjonen sier nemlig at havguden ikke gir mat på tirsdager, eller noe i den dur...
Vi fikk se båtbyggingen , og her er det ikke vernebriller eller støvler eller noen slags beskyttelse ved bruk av motorsag. De svir bunnen, etter det jeg forsto fra Wolfgang for at den skal bli tett.
Jeg hadde også den tvilsomme gleden av å spise fufu for første gang. Smaken og konsistensen er litt som lim syns jeg, men suppa den kommer i er ganske god, og fisken her er nydelig.
Dag 3 i Accra gikk stort sett med på å anskaffe nytt kamera - gangsterstyle. Wolfgang kjente en type som kanskje hadde nummer til en som kanskje kunne skaffe et kamera... shady business. Enda mer gangster feeling når bilen som plukker oss opp i et av distriktene blaster 50cent som det skulle stått om livet. Men det blei da et helt fint Kodak digitalkamera til en grei penge, og serienr. er fortsatt synlig og jeg fikk med lader, så det må da være OK?
Fordi vi skulle lage mat hjemme hos Wolfgang dro vi til Makola market for å kjøpe litt mat. Utrolig folksomt! Det er det forsåvidt over alt her, men likevel... og alle selger enten de samme matvarene, tøystykkene eller varierende utgaver av sakalt "chinese crap". Lurer på om det er lønnsomt...
Vel hjemme, etter nok en eviglang tro-trotur, var det på tide å lage Banku. Det er en ball bestående av en blanding av cassava- og maismel, som serveres til fisk i peppersaus for eksempel. Jeg fikk prøve meg som bankumaker, med varierende hell. I mens blei pepper (type chilli, men i mini-paprika form og størrelse) kvernet sammen med tomat og løk. Resultatet var veldig godt! Banku er mye bedre en fufu.
Andre ting smakt:
-coco i to forskjellige former, en slags grøt med sukker som er vanlig som frokost her. Fyller godt i magen.
- bo froot, aner ikke hvordan jeg skal beskrive det.
Mot Kumasi
Etter en omvisning paa universitetet i Accra, slo reisekloen inn og nesa blei satt mot Kumasi.
Et par ting om bussturer, opplevd så langt:
- Du er ikke på buss før det er en som preker den første timen.
- Du er ikke på buss for å snakke med sidemannen, du skal høre på musikken eller på filmen de viser på skjerm (om du kjører en fancy buss har de film). Volumet ligger stortsett paa "nesten hørselsskade".
Andre observasjoner:
- Dog of War del 1 og 2 er ikke en spesielt god film. Action er tydeligvis noe helt annet her enn i det store Hollywood.
- Mormonerne har virkelig noe å lære av busspredikantene her nede...
Kumasi og Green Turtle Logde
Etter at jeg hadde fått William til å vise meg hvor jeg kunne kjøpe frokost, viste David meg rundt på studenthostell-området. Her bor alle medisinstudentene som studerer ved KATH (Komfo Anokye Teaching Hospital), ganske grei ordning. Rommet jeg bor i var det ei nederlender i da jeg kom, men hun dro dagen etter, så nå er jeg aleine.
Jeg tok meg en liten tur ned i de folksomme gatene og fikk kjøpt dopapir og såpe for trykket og inntrykkene blei litt for heftige.
Fant Ernest, som skulle avgårde til Green Turtle Lodge sammen med en gjeng amerikanske medisinstudenter og inviterte meg selv med på turen. Lureste tingen jeg har gjort!
Etter en lang kjøretur, hvor vi siste delen skviste oss 8 inn i en 7-seter på en særs hompete grusvei kom vi til stranda. Da var alle strabasene vel vært strevet. Det var nydelig vær hele lørdagen og vi spilte vollyball, kastet frisbee og badet. Kvelden gikk med til god mat og drikkeleker. Knalltur!
Abonner på:
Innlegg (Atom)