Første helga, apekatter på tur

Fødeavdelingen her er noe ganske annet enn det vi ser tilvanlig i Norge. Her er det ingen enkeltrom, men en sal med 8-10 kvinner som ligger med veer, i det de nærmer seg selve fødselen må de gå bort til den delen av rommet som er beregnet for det formålet. Det er skjermer, men de brukes lite, så alle ser alt. Ingen sjenanse her i gården...
Det finnes en litt fancyere fødeavdeling (som er litt dyrere), der får du i det minste en skjerm rundt sengen din.

Videre går turen opp til barselavdelingen, men kun for de mødrene som opplever komplikasjoner etter fødselen, resten blir sendt hjem etter 6 timer. På barselavdelingen finner du kvinner og barn i tilsammen ca. 30 senger, medregnet madrassene på gulvet. Om mor skal noe sted, er det ikke uvanlig at en baby ligger aleine igjen på madrassen en liten stund.

Etter dager med mange inntrykk fra sykehuset var det godt med helg. Tid for velkomstfest, fossefall og apekatter. Festen må vel kalles en suksess, med gratis øl, dansing og ekstreme mengde svette (det føltes hvertfall ut som ekstreme mengder). Vi "europeere" som vi utvekslingsstudenter tidvis blir benevnt som på sykehuset for å skille oss fra amerikanske studenter som forsker her i sommer, har blitt godt kjent med de andre obruniene, som stortsett er forskende amerikanske medisinstudenter, britiske studenter på utplassering, samt en tysk medisinstudent som jobber med sin dr.med tittel. I tillegg er de ghanesiske studententene veldig inkluderende og imøtekommende, så det blir mye moro framover:)
Guttene her er de som er mest på, jentene virker tidvis litt mer tilbaketrukne, helt til du møter dem på sykehuset, da er de like pratsomme som gutta.

Lørdagen etter festen satt en gjeng med obrunis og ventet på avreise til Kintampo waterfalls. Avreise tidspunktet 10:00 passererte og bøker blei lest, før lunsjen de hadde bestilt endelig dukket opp 11:30 (den skulle vært der 8:00) og vi kunne dra. Etter flere tilmer stablet sammen i en buss, det er nemlig helt greit å sette plaststoler inn i en minibuss dersom det er for få seter, var vi endelig framme og fikk spist lunsjen før vi gikk å så på fossen. (Egne bilder får bli ved hjemkomst tror jeg.) Etter litt turiststyle fotografering og gruppebilder var det tilbake i bussen for å finne apekattene.
Etter en strabasiøs ferd i ulendt terreng, også kalt vei, var vi endelig framme ved solnedgang. Da hadde det i baksetet blitt diskutert om hvem som lignet mest på hvilken type ape og om de kunne tjent penger på det.
Det bar inn i skogen, og vi fikk uttelling. Apekattene, Mona monkeys, ville veldig gjerne ha bananer og kom for å si hallo til oss turistene. Stas! Sarah fra Frankriket og jeg var nok like gira begge to, aper er jo favorittdyret!
Mange fra lokalkommiteen hadde heller aldri vært på disse stedene først, og jeg tror nesten de syns det var morsommere enn oss. Humøret var i hvertfall på topp, og av og til klarer vi å få med oss vitsene vi også. Det var en hyggelig, men lang busstur hjem igjen.

Søndagen bestemte vi oss for å følge medisinstudentene fra Michigan sitt råd og dra til hotell Golden Tulip for å bli medlemmer på bassenget der. Litt hverdagsluksus innimellom må jo være lov... Ah!