Obruni på tur, første uka i Ghana

Etter å ha fått visumet kontrollert, med nok en demonstrasjon av at om man reiser mye blir det vanskeligere og vanskeligere for grensevaktene å finne rett visum i passet ditt, og bagasjelappen sjekket,(det var match mellom innsjekk-kvittering og klistrelappen paa sekken), kom jeg meg trygt ut av flyplassen med hjelp fra Karolina fra Polen og Bill fra Ghana. En hel dag på reisefot tapper energien fra en, så det blei en rolig natt på hotellet.

Dagen etter møtte jeg Wolfgang, min couchsurfing vert de 2 neste nettene i Accra, og fikk lagt av bagasjen hos ham, før han tok meg med til byen. Trafikken i Accra er tett og treg, det er litt som å sitte kontinuerlig i rushtrafikken inn til Oslo, du bare svetter mer på grunn av varmen og det faktum at veldig få tro-tros har AC. Samt at blinklys faktisk blir brukt systematisk i Norge, her er det litt blinklys som blinker høyre mens bilen går til venstre, ymse handbevegelser eller ingen signaler i det hele tatt. Tro-tro er da alternativet til buss (de har busser også, men de er færre), og tilsvarer de kenyanske matatuene i en noe mindre pimpet utgave. De topper også ulykkestatistikken her i Ghana, så man bør velge langtransport med omhu.

Dr. Kwame Nkrumah Memorial Park var første sightseeing stopp, og litt velvilje fra vaktene gjorde at jeg slapp å betale for å ta bilder. Nkrumah var Ghanas første president, og regnes som pådriveren bak den afrikanske union bla. Han blei styrtet i et statskupp, akkurat bakgrunnen for dette varierer litt etter hvem du spør og Wolfgang mener at ettermælet hans blei svekket fordi USA ikke likte tankegangen hans. Den klassiske litt mer kommunistvennlig enn USA likte... samt at han etterhvert blei litt diktatorisk...så vidt jeg husker fra Bradts turistguide til Ghana.
Parken var veldig fin den, med fontene og mausoleum med graven hans (hans 3. gravsted) og graven til hans kone. Samt et museum. På vei ut demonstrerte jeg min svørt vestlige gange og gikk på trynet så kameraet smalt i asfalten og dermed var det enden på visa for det. Nå blei alle bilder hvite... Livsfarlige avløp her, dype og åpne som regel, eller ujevnt dekket til.

Videre gikk vi gjennom Accra til flere bydeler bort til Jamestown fort. Fra utsiden ikke så alt for stort, men tatt i betraktning at Danmark, Nederland og England alle var interesserte i ressursene paa gullkysten/slavekysten, er det mange av de her, og da er det viktigere at de holder enn at de er store, tydeligvis. Nedenfor fortet holder fiskerne til, men ettersom det var tirsdag var alle båtene på land. Tradisjonen sier nemlig at havguden ikke gir mat på tirsdager, eller noe i den dur...
Vi fikk se båtbyggingen , og her er det ikke vernebriller eller støvler eller noen slags beskyttelse ved bruk av motorsag. De svir bunnen, etter det jeg forsto fra Wolfgang for at den skal bli tett.

Jeg hadde også den tvilsomme gleden av å spise fufu for første gang. Smaken og konsistensen er litt som lim syns jeg, men suppa den kommer i er ganske god, og fisken her er nydelig.

Dag 3 i Accra gikk stort sett med på å anskaffe nytt kamera - gangsterstyle. Wolfgang kjente en type som kanskje hadde nummer til en som kanskje kunne skaffe et kamera... shady business. Enda mer gangster feeling når bilen som plukker oss opp i et av distriktene blaster 50cent som det skulle stått om livet. Men det blei da et helt fint Kodak digitalkamera til en grei penge, og serienr. er fortsatt synlig og jeg fikk med lader, så det må da være OK?

Fordi vi skulle lage mat hjemme hos Wolfgang dro vi til Makola market for å kjøpe litt mat. Utrolig folksomt! Det er det forsåvidt over alt her, men likevel... og alle selger enten de samme matvarene, tøystykkene eller varierende utgaver av sakalt "chinese crap". Lurer på om det er lønnsomt...

Vel hjemme, etter nok en eviglang tro-trotur, var det på tide å lage Banku. Det er en ball bestående av en blanding av cassava- og maismel, som serveres til fisk i peppersaus for eksempel. Jeg fikk prøve meg som bankumaker, med varierende hell. I mens blei pepper (type chilli, men i mini-paprika form og størrelse) kvernet sammen med tomat og løk. Resultatet var veldig godt! Banku er mye bedre en fufu.

Andre ting smakt:
-coco i to forskjellige former, en slags grøt med sukker som er vanlig som frokost her. Fyller godt i magen.
- bo froot, aner ikke hvordan jeg skal beskrive det.

Mot Kumasi

Etter en omvisning paa universitetet i Accra, slo reisekloen inn og nesa blei satt mot Kumasi.
Et par ting om bussturer, opplevd så langt:
- Du er ikke på buss før det er en som preker den første timen.
- Du er ikke på buss for å snakke med sidemannen, du skal høre på musikken eller på filmen de viser på skjerm (om du kjører en fancy buss har de film). Volumet ligger stortsett paa "nesten hørselsskade".

Andre observasjoner:
- Dog of War del 1 og 2 er ikke en spesielt god film. Action er tydeligvis noe helt annet her enn i det store Hollywood.
- Mormonerne har virkelig noe å lære av busspredikantene her nede...

Kumasi og Green Turtle Logde
Etter at jeg hadde fått William til å vise meg hvor jeg kunne kjøpe frokost, viste David meg rundt på studenthostell-området. Her bor alle medisinstudentene som studerer ved KATH (Komfo Anokye Teaching Hospital), ganske grei ordning. Rommet jeg bor i var det ei nederlender i da jeg kom, men hun dro dagen etter, så nå er jeg aleine.
Jeg tok meg en liten tur ned i de folksomme gatene og fikk kjøpt dopapir og såpe for trykket og inntrykkene blei litt for heftige.

Fant Ernest, som skulle avgårde til Green Turtle Lodge sammen med en gjeng amerikanske medisinstudenter og inviterte meg selv med på turen. Lureste tingen jeg har gjort!

Etter en lang kjøretur, hvor vi siste delen skviste oss 8 inn i en 7-seter på en særs hompete grusvei kom vi til stranda. Da var alle strabasene vel vært strevet. Det var nydelig vær hele lørdagen og vi spilte vollyball, kastet frisbee og badet. Kvelden gikk med til god mat og drikkeleker. Knalltur!