Så kom tiden da folk begynte å dra fra Kumasi.
Det blei veldig mange farvel i løpet av den siste uka, samtidig som man prøvde å få gjort alt man skulle før avreise. Se det siste, få underskrifter, handle souvernirer og gaver, og planlegge reisen hjem.
Det betyr jo at det er det perfekte tidspunkt for en utflukt til Lake Bosumtwe midt i uka.
Her var planen å slappe av, samt for en del av oss å dra på ridetur! Varierende erfaring med hest, men vi fikk nå delt oss inn i passende grupper, og alle hadde en velykket tur:)
Det var utrolig gøy å sitte på hesteryggen igjen, og hadde det ikke vært for litt feilberegning av tid fra vår side, kunne turen vart litt lenger også. Men vi klager ikke, vi fikk jo sett oss litt rundt på en annen måte enn om vi hadde gått.
Turen blei nok en gang avsluttet med te.
Kvelden blei litt vemodig da "the nordic liga" blei redusert til å kun være Norge og Danmark, Finland dro avgårde for å møte resten av Norge. Ellers måtte Gitte og jeg ta litt gossip på rommet før legge tid, sånn går det når en mangler romkamerat.
Torsdagen blei brukt i "Consulting room" og avsluttet med avskjedsfest, for de som var igjen å ta avskjed med. Mengden utvekslingsstudenter var betydelig redusert i løpet av fredagen.
Fredagen blei brukt delvis på vakt, delvis på sykehusområdet. Skal jeg være helt ærlig så husker jeg ikke akkurat hva jeg gjorde da, men det var vel mat og avskjeder og litt te tenker jeg :)
Lørdagen blei det farvel for min del, og sammen med Benedicte tok jeg bussen til Accra. Vi hadde ingen preken på bussen denne gangen, kjedelig nok. Filmen var uengasjerende for oss, men våre bussnaboer i baksetet lo og moret seg gjennom alle 4 (eller var det 5?) oppfølgerne. Filmer her slutter nemlig ikke i ener'n, det er mer som en såpeserie, med veeeeldig lange episoder. Sære greier.
Framme i Accra, på studentboligene, møtte vi Chrystal, Sarah og Ester igjen. Men gleden var kortvarig, først skulle Benedicte til flyplassen, og seinere på kvelden sendte vi Sarah og Ester avgårde. Før de skulle i vei, gikk vi oss en tur og fikk se ei lita jente. Første gangen vi passerte vinket hun og smilte, ikke noe uvanlig i det. Gang nummer to derimot, tok hun løpe fart og hoppet rett inn i armene på Chrystal, helt uten forvarsel. Som Chrystal sa det: "They (Children) can sense I'm ready.Haha".
Søndagen var det Chrsytal og jeg som skulle avgårde, men vi rakk en heller sær taxitur, på vei til et litt koseligere sted å tilbringe de siste timene, samt å møte gamle kjente (Thomas,Thomas, Mira og Christine) til lunsj og avslapping. Veldig koselig, og en bra avslutning på oppholdet.
Vi kom oss trygt til flyplassen, selv om taxien så ut som den skulle falle fra hverandre hvert øyeblikk. Vinduet på passasjer siden kunne ikke sveives igjen, noe som var like greit siden døra bare kunne åpnes fra utsiden. Bagasjelokket var bundet fast med tau. Vi håper sjåføren kom seg tilbake igjen også...
Siden det var IFMSA General Assembly nært forestående i Danmark, fikk jeg selskap av den ghanesiske delegasjonen, som skulle ta samme fly som meg. Dermed blei ventetiden litt kortere:)
Nå er jeg trygt hjemme etter et minnerikt og flott opphold i Ghana.
onsdag 10. august 2011
Tamale og Mole National Park
Bussturen til Tamale er lang, veldig lang. Derfor måtte vi stå opp veldig tidlig (4.00) for å komme oss avgårde. Sjokkerte opplevde vi at "Ghana time" for anledningen var blitt drastisk redusert og vi kjørte fra KATH snaue 20 minutter etter planlagt avreise. Rekord!
Hovedforsinkelsen skyldtes at man innså at litt musikk måtte til for reisen, så det blei en liten sprinttur for Abeiku for å hente en CD. CDen hadde 6 sanger (kanskje 7) og disse kan vi nå mer eller mindre utenatt. I tillegg hadde de et tydelig budskap, et klart forsøk på å hjernevaske den kvinnelige delen av reisefølget.
Sangtekstene inneholdt følgende fraser:
"I need an strong black man...an African man...a Ghanian man" etterfulgt av sangen med den passende tittelen "Sweet mistake" fulgt av Black Eyed Pea's med den etterhvert utrolig irriterende låta "Tonight's gonna be a good night". Budskapet er vel klart nok?
Nevnte jeg at vi var 17 vestlige jenter, (4 europeiske gutter) og kun gutter fra ghana på tur?
Det var en lang tur. Heldigvis kan jeg lese mens vi kjører, så da går tiden fortere. Veiene er relativt rette, men veldig humpete tidvis. Du får en viss i det om du finner det største "pothole" du veit om, også gjør du det 30% større og legger sånn 100 av dem etterhverandre med ujevne mellomrom. Derfor er det viktig å rullere på hvem som sitter på klappstolene i midtgangen på bussen, slik at de med minst komfort en strekning, får oppleve noe annet. (Veien fra Tamale til Mole skal forsåvidt være en av de med dårligst standard i Ghana...)
I Tamale var det tid for pause, i form av cultural center og litt sightseeing. Å gå på cultural center er litt som å gå på et marked i Tyrkia. "Free to look!", "Come here my friend!", "Student prices for you friends!". Alle selger trefigurer, smykker, trommer og andre tradisjonelle ting, så man blir fort litt sliten og lei, særlig i stekende sol med heftig luftfuktighet. Student prices er forsåvidt det samme som vanlige Obruni-priser utifra min erfaring.
De har en mye større muslimsk populasjon i Tamale, sammenlignet med Kumasi og Accra, noe som syntes i klesdrakten samt at de hadde 2 store moskeer sentralt plassert. Ellers skiller det nordlige Ghana seg ut ved at det faktisk er syklister å se på veiene, og tradisjonelle jordhytter står for en god del av bebyggelsen. Hovedsaklig i landsbyene, men vi fant de også i Tamale sentrum mens vi obrunis oppdaget byen på egenhånd. Turen endte med en fotoseanse med barna, og jeg tror de gjerne ville beholdt Joanna (spania) og kameraet hennes hos seg.
Neste stopp var lunsj. Har jeg nevnt at det tar en evighet å få mat i Ghana? Nå skyldes dette sikkert i hovedsak at vi på disse turene er over 20 stykker og det selvfølgelig tar litt mer tid, men jeg syns likevel 2-3 timer er litt vel lenge å vente... Så hot tips: bestill mat når du ikke er sulten, da får du den akkurat til rett tid :) Eller gå for street food, kjapt og billig!
Så begynte kjøreturen på den tidligere nevnte dårlige veien, det blei etterhvert mørkt, noe som gjorde det enda vanskeligere å finne overnattingsplassen. Den blei lokalisert til slutt, etter litt utspørring, peking og en mann som tilslutt ledet oss til rett plass. Vi var strålende fornøyd med eget bad tilhørende hvert rom. Hvilken luksus! Det var til og med vann i den!!! Slitne og trøtt bestemte jeg meg for at jeg heller ville legge meg enn å bli med på jakten på et mulig vannhull... Jeg hadde jo vært på nattevakt onsdag og kombinert med opp 4.00 denne dagen og frokost i morgen rundt kl. 6.00, så var senga mye mer fristende enn vannhull.
Morgenen kom og vi fikk eggsandwich til frokost (surprise! Frokost = eggsandwich her, om man ikke går for coco). Også var det videre bortover den humpete veien, vi hadde elefanter vi skulle se. Vi kom fram akkurat i tide til infopraten og så var det avgårde til fots for å prøve og finne elefantene i Mole National Park. De har også vortesvin, bavianer, apekatter og et par arter jeg bare velger å putte i kategorien antilope. Det var utrolig deilig å kunne spasere rundt for en gangs skyld, man sitter veldig mye på stumpen på disse helgeturene. Vi nøt gåturen, og det tok ikke lange tiden før både bavianer og vortesvin var beskuet og fotografert. Elefantene spilte (heldigvis!) ikke kostbare og vi fant de første ganske fort, og flere blei det. Det blei sikkert tatt tusen elefantbilder og vi var særs fornøyd da vi returnerte til basen.
Etter å ha konkludert med at området rundt Mole var særdeles dødt per utelivstandard, blei det besluttet at kvelden skulle tilbringes i Tamale. Og siden broren til en som var med på turen hadde et gjestehus var jo ikke slik omrokkering noe problem. Uteliv blei det. Vi fikk til og med testet en nattklubb der flertallet var bebenis. Dessuten fikk plassen bodegaen på Samfundet til å virke som et luftfylt, temperert sted. Vi var søkk våte da vi kom ut igjen etter et par timer på dansegulvet, og ingen hadde sølt vann. Neida, dette var egen (og mest sannsynligvis andres) svette, godt hjulpet av luftfuktighet.
Chrystal (Frankrike) og jeg opplevde at buksene ikke var helt tørre til neste morgen.
Utrolig artig kveld!
Etter tidenes mest effektive frokost servering, hos et vertskap som tok oss i mot etter at catererKATH. Jeg hadde nå fått den tvilsomme gleden av å få et klappsete i midtgangen, ettersom jeg ikke hadde sittet der før. Det gikk faktisk ganske fint, jeg fikk både lest og sovet. Thomas (Finland) var også så heldig å motta en massasje de siste 40 minuttene av turen, da jeg ikke hadde noe annet å finne på. Sånn sett kan klappseter ha sine fordeler.
Vel tilbake avsluttet vi kvelden med te på rommet til Alastair (nasjonalitet er vel overflødig å nevne her?).
Hovedforsinkelsen skyldtes at man innså at litt musikk måtte til for reisen, så det blei en liten sprinttur for Abeiku for å hente en CD. CDen hadde 6 sanger (kanskje 7) og disse kan vi nå mer eller mindre utenatt. I tillegg hadde de et tydelig budskap, et klart forsøk på å hjernevaske den kvinnelige delen av reisefølget.
Sangtekstene inneholdt følgende fraser:
"I need an strong black man...an African man...a Ghanian man" etterfulgt av sangen med den passende tittelen "Sweet mistake" fulgt av Black Eyed Pea's med den etterhvert utrolig irriterende låta "Tonight's gonna be a good night". Budskapet er vel klart nok?
Nevnte jeg at vi var 17 vestlige jenter, (4 europeiske gutter) og kun gutter fra ghana på tur?
Det var en lang tur. Heldigvis kan jeg lese mens vi kjører, så da går tiden fortere. Veiene er relativt rette, men veldig humpete tidvis. Du får en viss i det om du finner det største "pothole" du veit om, også gjør du det 30% større og legger sånn 100 av dem etterhverandre med ujevne mellomrom. Derfor er det viktig å rullere på hvem som sitter på klappstolene i midtgangen på bussen, slik at de med minst komfort en strekning, får oppleve noe annet. (Veien fra Tamale til Mole skal forsåvidt være en av de med dårligst standard i Ghana...)
I Tamale var det tid for pause, i form av cultural center og litt sightseeing. Å gå på cultural center er litt som å gå på et marked i Tyrkia. "Free to look!", "Come here my friend!", "Student prices for you friends!". Alle selger trefigurer, smykker, trommer og andre tradisjonelle ting, så man blir fort litt sliten og lei, særlig i stekende sol med heftig luftfuktighet. Student prices er forsåvidt det samme som vanlige Obruni-priser utifra min erfaring.
De har en mye større muslimsk populasjon i Tamale, sammenlignet med Kumasi og Accra, noe som syntes i klesdrakten samt at de hadde 2 store moskeer sentralt plassert. Ellers skiller det nordlige Ghana seg ut ved at det faktisk er syklister å se på veiene, og tradisjonelle jordhytter står for en god del av bebyggelsen. Hovedsaklig i landsbyene, men vi fant de også i Tamale sentrum mens vi obrunis oppdaget byen på egenhånd. Turen endte med en fotoseanse med barna, og jeg tror de gjerne ville beholdt Joanna (spania) og kameraet hennes hos seg.
Neste stopp var lunsj. Har jeg nevnt at det tar en evighet å få mat i Ghana? Nå skyldes dette sikkert i hovedsak at vi på disse turene er over 20 stykker og det selvfølgelig tar litt mer tid, men jeg syns likevel 2-3 timer er litt vel lenge å vente... Så hot tips: bestill mat når du ikke er sulten, da får du den akkurat til rett tid :) Eller gå for street food, kjapt og billig!
Så begynte kjøreturen på den tidligere nevnte dårlige veien, det blei etterhvert mørkt, noe som gjorde det enda vanskeligere å finne overnattingsplassen. Den blei lokalisert til slutt, etter litt utspørring, peking og en mann som tilslutt ledet oss til rett plass. Vi var strålende fornøyd med eget bad tilhørende hvert rom. Hvilken luksus! Det var til og med vann i den!!! Slitne og trøtt bestemte jeg meg for at jeg heller ville legge meg enn å bli med på jakten på et mulig vannhull... Jeg hadde jo vært på nattevakt onsdag og kombinert med opp 4.00 denne dagen og frokost i morgen rundt kl. 6.00, så var senga mye mer fristende enn vannhull.
Morgenen kom og vi fikk eggsandwich til frokost (surprise! Frokost = eggsandwich her, om man ikke går for coco). Også var det videre bortover den humpete veien, vi hadde elefanter vi skulle se. Vi kom fram akkurat i tide til infopraten og så var det avgårde til fots for å prøve og finne elefantene i Mole National Park. De har også vortesvin, bavianer, apekatter og et par arter jeg bare velger å putte i kategorien antilope. Det var utrolig deilig å kunne spasere rundt for en gangs skyld, man sitter veldig mye på stumpen på disse helgeturene. Vi nøt gåturen, og det tok ikke lange tiden før både bavianer og vortesvin var beskuet og fotografert. Elefantene spilte (heldigvis!) ikke kostbare og vi fant de første ganske fort, og flere blei det. Det blei sikkert tatt tusen elefantbilder og vi var særs fornøyd da vi returnerte til basen.
Etter å ha konkludert med at området rundt Mole var særdeles dødt per utelivstandard, blei det besluttet at kvelden skulle tilbringes i Tamale. Og siden broren til en som var med på turen hadde et gjestehus var jo ikke slik omrokkering noe problem. Uteliv blei det. Vi fikk til og med testet en nattklubb der flertallet var bebenis. Dessuten fikk plassen bodegaen på Samfundet til å virke som et luftfylt, temperert sted. Vi var søkk våte da vi kom ut igjen etter et par timer på dansegulvet, og ingen hadde sølt vann. Neida, dette var egen (og mest sannsynligvis andres) svette, godt hjulpet av luftfuktighet.
Chrystal (Frankrike) og jeg opplevde at buksene ikke var helt tørre til neste morgen.
Utrolig artig kveld!
Etter tidenes mest effektive frokost servering, hos et vertskap som tok oss i mot etter at catererKATH. Jeg hadde nå fått den tvilsomme gleden av å få et klappsete i midtgangen, ettersom jeg ikke hadde sittet der før. Det gikk faktisk ganske fint, jeg fikk både lest og sovet. Thomas (Finland) var også så heldig å motta en massasje de siste 40 minuttene av turen, da jeg ikke hadde noe annet å finne på. Sånn sett kan klappseter ha sine fordeler.
Vel tilbake avsluttet vi kvelden med te på rommet til Alastair (nasjonalitet er vel overflødig å nevne her?).
Siste del av oppholdet- blogget fra Norge.
Det har blitt meg fortalt at jeg må blogge om siste delen av oppholdet også, selv om jeg har kommet hjem.
Antagelig betyr det at jeg er en bedre skribent enn forteller...
Så den siste uka i Ghana dukker snart opp her på bloggen.
Kanskje til og med litt bilder...
Antagelig betyr det at jeg er en bedre skribent enn forteller...
Så den siste uka i Ghana dukker snart opp her på bloggen.
Kanskje til og med litt bilder...
mandag 25. juli 2011
Oslo og Utøya...
Vi var på tur da tekstmeldingen tikket inn på Esters mobil:
Bombs gone of in Oslo...
Vi var sjokkerte. Det blei ringt og tekstet hjem, for å få bekreftelse på at alt var bra med kjente og kjære, og for å få vite mer.
Sjokk to kom etter at Mira hadde snakket med sin far, det var skyting på Utøya. Hva skjer?
Tekstmeldingene sørget for stadige oppdateringer, takk til alle de som tekstet oss.
Turen får jeg beskrive seinere, nå skal nettaviser leses...
Bombs gone of in Oslo...
Vi var sjokkerte. Det blei ringt og tekstet hjem, for å få bekreftelse på at alt var bra med kjente og kjære, og for å få vite mer.
Sjokk to kom etter at Mira hadde snakket med sin far, det var skyting på Utøya. Hva skjer?
Tekstmeldingene sørget for stadige oppdateringer, takk til alle de som tekstet oss.
Turen får jeg beskrive seinere, nå skal nettaviser leses...
torsdag 21. juli 2011
Sykehusnerding del 3
Nattevakt.
Det måtte skje. Fristelsen blei for stor, og i går da mitt team hadde vakt blei jeg med igjen på kvelden. Hvem trenger vel å drikke seg god full på internasjonal mat og drikke fest, når man kan tilbringe natten på Obs&Gyn?
(Kremt. Host! Nerd sa du? Hark, hark, jeg, nei?).
Håpet var å få tatt i mot et barn eller to, men dessverre utkonkurrerte mulighetene meg. Barna var raskere ut enn jeg var til å få på meg hansker. Sånn kan det gå.
Det blei ikke mye soving, selv om jordmødrene sa at dette var en usedvanlig rolig natt og at de vanligvis ikke hadde tid til å slappe av slik som de gjorde da jeg og Esther var der.
Nyankomne fødende, fødsler og keisersnitt skjedde jamt utover natten, jeg tror jeg kun sov en 30 minutter i strekk på et tidspunkt.
Vi fikk inn et tilfelle hvor barnet hadde kommet med rompa først og hodet fortsatt var inne i mor, uten at sykehuset hun kom fra hadde kunne gjøre noe særlig med det. Mor hadde også et ekstremt tilfelle av hepatosplenomegali (forstørret milt og lever). Mener milten blei målt til 28 cm. Legene var litt frustrert over at det hadde tatt det første sykehuset så lang tid å sende henne til oss: "You could have flown London-Accra in those hours".
I gjennomsnitt regner de med at de har ca. 20 fødsler dagen her, eller ca. 1000 i måneden. Litt annerledes enn Ahus som satte ny rekord med litt over 900 barnefødsler i mai og juni. KATH hadde 785 vaginale fødsler i juni alene...
Det måtte skje. Fristelsen blei for stor, og i går da mitt team hadde vakt blei jeg med igjen på kvelden. Hvem trenger vel å drikke seg god full på internasjonal mat og drikke fest, når man kan tilbringe natten på Obs&Gyn?
(Kremt. Host! Nerd sa du? Hark, hark, jeg, nei?).
Håpet var å få tatt i mot et barn eller to, men dessverre utkonkurrerte mulighetene meg. Barna var raskere ut enn jeg var til å få på meg hansker. Sånn kan det gå.
Det blei ikke mye soving, selv om jordmødrene sa at dette var en usedvanlig rolig natt og at de vanligvis ikke hadde tid til å slappe av slik som de gjorde da jeg og Esther var der.
Nyankomne fødende, fødsler og keisersnitt skjedde jamt utover natten, jeg tror jeg kun sov en 30 minutter i strekk på et tidspunkt.
Vi fikk inn et tilfelle hvor barnet hadde kommet med rompa først og hodet fortsatt var inne i mor, uten at sykehuset hun kom fra hadde kunne gjøre noe særlig med det. Mor hadde også et ekstremt tilfelle av hepatosplenomegali (forstørret milt og lever). Mener milten blei målt til 28 cm. Legene var litt frustrert over at det hadde tatt det første sykehuset så lang tid å sende henne til oss: "You could have flown London-Accra in those hours".
I gjennomsnitt regner de med at de har ca. 20 fødsler dagen her, eller ca. 1000 i måneden. Litt annerledes enn Ahus som satte ny rekord med litt over 900 barnefødsler i mai og juni. KATH hadde 785 vaginale fødsler i juni alene...
"Husdyr"
På vei hjem fra bursdagsfeiring skriker plutselig Christine. En av de utrolig svære rottene som deler hostell området med oss og studentene hadde løpt rett bort til foten hennes. "Jeg bare sparket den som en fotball!" lo/ropte Christine til oss som gikk litt foran på norsk, før hun klarte å si noe som helst på engelsk til resten. En litt festlig opplevelse.
Selv har jeg bare hatt gleden av å se rompa til den digre rotta, men det er også nok til å overbevise meg om at i en sloss kamp med katten som vandrer på området ville rotta vunnet. Og den ville vunnet lett! Katten er en heller skrall skapning og har mer en nok med å drepe gekkoer.
Av andre dyr som frekventerer studenthostellet kan det nevnes ymse høns (hanen er veldig glad i å vekke oss sånn halv fem-fem), sauer/geiter, og en og annen hund.
Selv har jeg bare hatt gleden av å se rompa til den digre rotta, men det er også nok til å overbevise meg om at i en sloss kamp med katten som vandrer på området ville rotta vunnet. Og den ville vunnet lett! Katten er en heller skrall skapning og har mer en nok med å drepe gekkoer.
Av andre dyr som frekventerer studenthostellet kan det nevnes ymse høns (hanen er veldig glad i å vekke oss sånn halv fem-fem), sauer/geiter, og en og annen hund.
tirsdag 19. juli 2011
Bursdagsfeiring!
Hurra for meg som fyller mitt år!
I går var det bursdag og etter litt tenking konkluderte vi med at øl var tingen. Så etter en dag på sykehuset, litt heftig shopping på Kumasi marked (lommebøkene våre sa AU!) og et litt kaotisk møte om onsdagensfest, fikset vi oss litt mat hos de faste selgerne her ved hostellene før vi gikk til Jazz club for å ta en øl.
Vi var en stor gjeng av utvekslingstudenter, forskere og lokale og det blei en veldig trivelig kveld. Jeg fikk ølen min påspandert og bursdagssang blei sunget. Bursdagsbarnet gikk fornøyd hjem den kvelden:)
I går var det bursdag og etter litt tenking konkluderte vi med at øl var tingen. Så etter en dag på sykehuset, litt heftig shopping på Kumasi marked (lommebøkene våre sa AU!) og et litt kaotisk møte om onsdagensfest, fikset vi oss litt mat hos de faste selgerne her ved hostellene før vi gikk til Jazz club for å ta en øl.
Vi var en stor gjeng av utvekslingstudenter, forskere og lokale og det blei en veldig trivelig kveld. Jeg fikk ølen min påspandert og bursdagssang blei sunget. Bursdagsbarnet gikk fornøyd hjem den kvelden:)
Abonner på:
Innlegg (Atom)