Helgetur til Cape Coast

I helga var det tid for tur igjen.
Denne gangen bare 40 minutter forsinket fra planlagt avreise, man får jo ikke reist uten bussen...

Turen til tilbrakte Joanna (Spania) og jeg på et heller skranglete baksete, ryggen forsvant bakover i hver dump eller ved feil vektfordeling. Dermed var det stor glede, da vi etter 4-5 timer og ymse stopp på bensinstasjoner for på fyll av bensin, kjeks og tømming av blærer, endelig kom ut av bussen ved Cape Coast Castle.
Med sin idylliske plassering blir kontrasten stor idet man går inn i kondenscella, der de lot slaver som var litt for glad i frihet dø en langsom og smertefull død. Gjerne flere sammen, og ingen lik blei hentet ut før alle var døde. Tenk deg at du er i et veldig solfylt land, du lager et rom uten ventilasjon og har 3 dører for å sikre dette. Så lukker du folk du ikke liker inn i det, uten mat og vann... Grusomme greier, vi var ganske fornøyde da vi slapp ut igjen etter 5-10 minutter der inne. Etter litt mer turing rundt, og fått beskrevet hvor mye av gulvet som var dekket av ekskrementer og annet mens 300 slaver delte samme celle, var det veldig godt å komme ut igjen. Ellers hadde slottet/fortet det alle fort har å by på, flere kanoner, havutsikt, mur, slavinnebakvei opp til guvernøren og slikt.

Vegg i vegg med Cape Coast Castle lå den en herlig resturant hvor en dansegruppe holdt show. Her snakker vi tromming og dansing i flere timer i strekk. Utrolig fascinerende å se på, både for turister og lokale. Etterhvert ville barna som så på gjerne ha litt oppmerksomhet fra oss "obronis", dermed blei det ekstranummer i form av leken spontandans. Gleden var stor da de fikk se filmen av seg selv etterpå.

Mette og fornøyde blei vi busset til studenthostelet til Cape Coast University, der vi skulle bo helgen ut. Vi fikk beskjed om at det skulle være fest kl.21.
I ghanesisk tradisjon spilte vi kort kl.22, da det fortsatt ikke var noen antydning til fest. Vi begynner å bli godt drevne i president her, og har fått en konsensus på reglene:

• Kortet du legger må være høyere en det som ligger der.
• 2 er det høyeste kortet (ingen magiske 3ere)
• Ingen jokere.
• single følger single, par følger par osv.

Litt over 23 var festen endelig i gang, med ett heller beskjedent utvalg drikkevarer, men hvem klager vel når man klarte å få en gratis øl i stedet for ingen øl i det hele tatt? Studentene som er i Accra på utveksling vant nok festen, men Kumasi skulle komme sterkere tilbake.

Neste dag var satte vi nesa mot Kakum National Park og "Canopy Walkway". Vi merket fort at det var regnskog vi snart skulle begi oss opp i tretoppene til. Fuktigheten kjentes godt i det turen startet, og entusiastiske europeere ledet vei i sin glede i å få bevege kroppen litt skikkelig igjen. Svette og gode etter en liten gangtur i det som føltes som badstue kom vi fram til trappene opp til "Canopy Walkway". Tretoppene neste! Wohoo!

(Har jeg fortalt deg at jeg har høydeskrekk? Jeg løy! Jeg har ikke høydeskrekk i det hele tatt. Borte borte).

Utsikten var helt fantastisk! Den klarte til og med å distrahere Chrystel (Frankrike) som faktisk har høydeskrekk, dermed ble gåturen langs hengebruene en fantastisk opplevelse. Vi holdt godt på kameraene. det var langt ned, og tett regnskog vi gikk over. Et mistet kamera ville mest sannsynlig forbli fortapt for alltid.
Anbefaler turen om du skulle være i nærheten av Cape Coast.

Sommerutveksling og charterferie er egentlig ganske likt, man drar til et sted sammen med mange andre europeere, tilbringer dagene sine med disse og noen få lokale og prøver å få mest mulig ut av de arrangerte turene, den eneste mangelen jeg har funnet er at ingen av våre turguider snakker svensk. Foreløpig.

Beach Resort, strand og lunsj blei avslutningen på lørdagens sightseeing. Deilig med sløving i sola, begynner å gå tom for bøker, til glede for de andre som gjerne låner. Taktisk å ha engelske pocketbøker:)

Kvelden kom, og Kumasi skulle vinne natten tilbake. Først en øl på stranda, før det blei nattklubb og dansing inn i de tidlige nattetimer. Trodde leggene mine skulle gi etter på et tidspunkt, og pauser fra dansegulvet og dansepartnere var stortsett uaktuelt. Det blei et par stikkturer til toalettet for å hvile på slutten. Christine og jeg møttes og fikk hatt en liten norsk flukt fra engelsk og dans, før vi nok en gang våget oss inn og blei fanget på dansegulvet.
Det var godt å legge seg noen små timer før neste stopp.


Neste stopp på sightseeingturen var fortet i Elmina. Fortet er den eldste europeiske bygningen sør for Sahara og blei bygget av portugiserne i 1482. Det startet som handelssenter for varer som gull, elfenben og krydder, men blei slavehandelssenter, da slaver blei den største handelsvaren. Anbefaler egen lesing om slavehistorien. For mye å dele her.

Vi forhandlet oss til et par ekstra timer på beach resort før vi blide, solbrente og fornøyde satte oss i bussen for å kjøre tilbake til Kumasi og sykehuspraksis.

Sykehusnerding del 2

I dag trodde jeg at det skulle bli en kort dag.
Jeg trodde at jeg kanskje ville få kjenne på et par gravide mager og lytte til et par fosterlyder.
Jeg tok feil.
Jeg var ferdig på sykehuset kl.16:00. Jeg aner ikke hvor mange pasienter jeg har undersøkt, men vil tippe et sted mellom 10 og 15, som tilsvarer ca. 1/3 av alle pasientene som kom til undersøkelsesrommet til Dr.Achampong og meg. Jeg har kjent på mager, målt dem, funnet fosterets hjertelyd, funnet leie eller tatt ultralyd for å finne det.
Jeg har skrevet ut resepter, vurdert post-operativ status og lagt inn for blodoverføring.
Det har vært travelt. Jeg kan ikke twi, få pasienter snakker mye engelsk. Noen snakker ikke engelsk i det hele tatt.
Om jeg sier  "Ete sen?"(hvordan går det?) skjønner jeg ikke svare med mindre de har det bra. ("eyee").

Det var gøy, frustrerende, spennende og lærerikt.

Nå føler jeg at jeg har fortjent turen til Cape Coast i helga.

Salsakurs!

Det hadde ikke slått meg i det hele tatt at jeg skulle dra helt til Ghana for å få et salsakurs, men når man likevel er her, hvorfor ikke benytte sjansen?

Det danses visstnok ekstremt mye salsa her i Kumasi, om du vil kan du danse onsdag, torsdag, lørdag og søndag, samt kanskje en dag til eller to. Det merkes om man møter opp på et av salsastedene, her sitter trinnene og movsa godt inne.

Joanna og Meri, fra Spania, og jeg bestemte oss for å bli med Eve (USA) for å danse. Eve har en god del mer erfaring enn de øvrige, noe som lett kunne spottes på dansegulvet. Heldigvis var det instruktører blant dem, og vi fikk en grundig innføring i grunntrinn. Moro moro.
Litt mer avansert blei det i det vi skulle være med på all linjedansinga og prøve oss med partnere. Joanna hadde et visst talent, Meri og meg sleit en smule mer. Etter litt nøye instruering slapp instruktøren taket i meg, og det betyr vel at jeg i hvertfall kan danse den ene linjedansen på egenhånd.

Telling, trinn og partner blei litt mye for meg til tider, men det var gøy og en klar forbedring i løpet av kvelden. Frister til gjentakelse. Her har de også et artig fenomen, om man sammenlikner med dansekurs i Norge. Det var nemlig et klart overtall av gutter... Nok en grunn til å gjenta?

Sykehusnerding del 1

Etter litt bli kjent tid på de ulike avdelingene, begynner jeg å komme inn i rutinene. Jeg følger Team D på sin rotasjon innenfor obs/gyn. Den er nevnt tidligere. Det som er teit er at min "duty day" er fredager, da vi ofte drar på tur fredag morgen...

Onsdag var family planning day for andre gang, og denne siden jeg sist hadde fått oppfrisket min kunnskap om prevensjon, bestemte jeg meg for å se hvordan de utfører en bilateral tubeligering (BTL, sterilisering). Det er egentlig ganske snedig. Her har man nemlig ikke laparoskopi, såvidt vi har opplevd, så de har sine egne mindre invasive metoder.

Alt gjøres i lokalanestesi. Jeg skulle gjerne gitt dama litt smertestillende å slappe av på, men det var visst ikke tingen. Det hele starter med at man gjør et 3 cm stort snitt i huden, ikke store greiene å finne uterus og tuber i etter å ha dissekert seg ned gjennom de ulike abdominal lagene.

Det må nevnes at operasjonssykepleierne vi møter i Norge antagelig hadde fått fnatt om de så hvor mange og hvor nære man står det sterile felte her på KATH. Forskjellen forklarer hvorfor jeg i det hele tatt fikk med meg noe av det som skjedde, da alt er smått.

Etter at de har dissikert seg fram og ned til bekkenhulen, så begynner knotinga. Nå må man justere uterus slik at man kan finne tubene. Om ting går greit og de er lette å se og fange, fisker man de opp, bretter den som man bretter en hageslange for å stoppe vannføringen, snører av med sutureringstråd og klipper av bøyen. Deretter slippes den ned igjen. Prosedyren repeteres på den andre. Ganske snedig, resultatet er sterilisering (effektiv fra ca. 7 dager etter inngrepet, man bør bruke andre prevensjonsmetoder i mellomtiden) og et 3 cm stort arr.

Hvordan terge misjonærer (eller min første tur i en ghanesisk kirke)

Jeg glemte jo helt å nevne at vi dro i kirka på søndag! Halloien, liksom... Men det skyldes vel kanskje at vi helst vil fortrenge opplevelsen, eller i hvertfall deler av den.

Starten var jo tilsynelatende ufarlige greier, få mennesker og dermed en overrepresentering av "obrunis". Vi fulgte instruksjonene sånn nogenlunde, mens vi så på alle folkene som ba høyt rundt oss. De står der med lukkede øyne, og hendene i alle tenkelige posisjoner og mumler, eller ber høyt. På twi, så vi vet ikke nøyaktig hva de ulike ba om og for, men det er kanskje like greit.

Deretter var det tid for sang. Her snakker vi beste ungdomsgudstjeneste-stil, med band og tekst på storskjerm. Dette var jo grunnen til at vi hadde lyst til å dra i utgangspunktet. Musikken tok bare mere og mere plass, også danser folk samtidig. Tror aldri jeg har sett linedance i en kirke før.
Hele sangsegmentet, som seg hør og bør foregikk i et øredøvende volum, varte i 45 minutter.

Så kom prekenen...
...som varte...

og....

...varte.....

....re-birth....
fortapelse...

snork...

I godt over en og en halv time holdt han på, med særdeles lite innhold. Sarah (Frankrike) og jeg var de som bekreftet at "joda, vi hadde nok duppet litt av". Jeg har nå en bedre forståelse av hvordan man kan hjernevaske noen...

Vi trodde vi skulle slippe unna da alt var over, men nei...
Forsøket tiltross, utbryter gruppen blei hentet tilbake for å snakke med Lady Pastor Mary. Hun bablet i vei om hvordan hun hadde bedd og hjulpet fattige og hvordan dette hadde hjulpet henne etter at hun havnet i en trafikkulykke. På dette tidspunktet var jeg relativt uoppmerksom og blei dratt inn i sirkelen og fikk streng beskjed om å følge med og at dette var ikke til å spøke med. Hun hadde ligget i koma i 4 mnd og bla bla bla, små usannsynlig historie. Moralen var at Gud reddet dagen og at vi burde gi penger sånn at han kunne redde dagen. For vi kunne jo helt klart havne i en trafikkulykke vi også, og da burde vi ha gud på vår side. Så det var bare å betale, for man vil jo ikke råtne og dø aleine...Og særlig jeg burde bare tenke meg om.

Så jeg har lært:

• Unngå misjonærer (særlig forulykkede sør-amerikanere i Afrika)
• Ikke vær uoppmerksom i nærheten av misjonærer, da har du tapt.

Nedprioritering av internett og sykehusnerding

Hei og hopp de som følger meg!

Det har vært litt hektisk i det siste og basseng har blitt prioritert foran internett, med sykehusnerding som en god nummer 2. Det er flere innlegg som venter på å bli skrevet, så stay tuned!

Når det kommer til bilder så får tiden vise hva som skjer...

X,
Mari

Første helga, apekatter på tur

Fødeavdelingen her er noe ganske annet enn det vi ser tilvanlig i Norge. Her er det ingen enkeltrom, men en sal med 8-10 kvinner som ligger med veer, i det de nærmer seg selve fødselen må de gå bort til den delen av rommet som er beregnet for det formålet. Det er skjermer, men de brukes lite, så alle ser alt. Ingen sjenanse her i gården...
Det finnes en litt fancyere fødeavdeling (som er litt dyrere), der får du i det minste en skjerm rundt sengen din.

Videre går turen opp til barselavdelingen, men kun for de mødrene som opplever komplikasjoner etter fødselen, resten blir sendt hjem etter 6 timer. På barselavdelingen finner du kvinner og barn i tilsammen ca. 30 senger, medregnet madrassene på gulvet. Om mor skal noe sted, er det ikke uvanlig at en baby ligger aleine igjen på madrassen en liten stund.

Etter dager med mange inntrykk fra sykehuset var det godt med helg. Tid for velkomstfest, fossefall og apekatter. Festen må vel kalles en suksess, med gratis øl, dansing og ekstreme mengde svette (det føltes hvertfall ut som ekstreme mengder). Vi "europeere" som vi utvekslingsstudenter tidvis blir benevnt som på sykehuset for å skille oss fra amerikanske studenter som forsker her i sommer, har blitt godt kjent med de andre obruniene, som stortsett er forskende amerikanske medisinstudenter, britiske studenter på utplassering, samt en tysk medisinstudent som jobber med sin dr.med tittel. I tillegg er de ghanesiske studententene veldig inkluderende og imøtekommende, så det blir mye moro framover:)
Guttene her er de som er mest på, jentene virker tidvis litt mer tilbaketrukne, helt til du møter dem på sykehuset, da er de like pratsomme som gutta.

Lørdagen etter festen satt en gjeng med obrunis og ventet på avreise til Kintampo waterfalls. Avreise tidspunktet 10:00 passererte og bøker blei lest, før lunsjen de hadde bestilt endelig dukket opp 11:30 (den skulle vært der 8:00) og vi kunne dra. Etter flere tilmer stablet sammen i en buss, det er nemlig helt greit å sette plaststoler inn i en minibuss dersom det er for få seter, var vi endelig framme og fikk spist lunsjen før vi gikk å så på fossen. (Egne bilder får bli ved hjemkomst tror jeg.) Etter litt turiststyle fotografering og gruppebilder var det tilbake i bussen for å finne apekattene.
Etter en strabasiøs ferd i ulendt terreng, også kalt vei, var vi endelig framme ved solnedgang. Da hadde det i baksetet blitt diskutert om hvem som lignet mest på hvilken type ape og om de kunne tjent penger på det.
Det bar inn i skogen, og vi fikk uttelling. Apekattene, Mona monkeys, ville veldig gjerne ha bananer og kom for å si hallo til oss turistene. Stas! Sarah fra Frankriket og jeg var nok like gira begge to, aper er jo favorittdyret!
Mange fra lokalkommiteen hadde heller aldri vært på disse stedene først, og jeg tror nesten de syns det var morsommere enn oss. Humøret var i hvertfall på topp, og av og til klarer vi å få med oss vitsene vi også. Det var en hyggelig, men lang busstur hjem igjen.

Søndagen bestemte vi oss for å følge medisinstudentene fra Michigan sitt råd og dra til hotell Golden Tulip for å bli medlemmer på bassenget der. Litt hverdagsluksus innimellom må jo være lov... Ah!